• Norsk
  • Utdanning: Vg3
  • Karakter: 5
  • Ord: 1195

Innledning

I en verden der “cancel culture” blir mer og mer relevant, og hvor det er viktig at alle skal få passe inn, oppstår det av og til situasjoner der man blir stående uten aning om hvilken mening som er den rette og den riktige, eller hvordan man skal reagere.

Spesielt når du forstår begge sidene av en sak, men hver av partene i saken absolutt ikke forstår hverandre. Ofte kan dette være diskusjon om diskriminering eller religion, og av og til disse kombinert.

Samfunnet utvikler seg og har utviklet seg lenge i en retning der de aller fleste blir mer og mer enige om det at ingen bør diskrimineres eller bli behandlet annerledes kun på vegne av deres kategori innenfor mennesker.

I Norge har vi religionsfrihet, og over de siste årtiene har vi generelt økt forståelsen og respekten for fremmede religioner i samfunnet mer enn før.

Dette trenger ikke nødvendigvis ha noe med religion i seg selv å gjøre, men heller en økt generell forståelse for andres livssyn og hvordan de ønsker å leve livet sitt.

Utdrag
Saken endte opp i diskrimineringsnemda, men det var den muslimske mannen som endte med å tape.

Jeg vil si det er forståelig at noen praktiserer religion strenger enn andre, og av den grunn også begrenser seg i større grad.

Men er dette noe som kan aksepteres i alle situasjoner, arbeidslivet for eksempel, og spesielt i Norge der håndhilsning er noe som er veldig sentralt i den norske kulturen, en tradisjon vi har praktisert i hundrevis av år som et symbol på respekt eller velkomst?

Om du da velger å ikke vise denne høflighetstradisjonen mot én spesiell gruppe mennesker, som i dette tilfelle er kvinner, kan det sees på som diskriminerende, uansett om du ikke mente det på en nedsettende måte.

Et annet spørsmål man kan spørre seg selv er om dette er en riktig vei for utviklingen i samfunnet? I over 100 år har kvinner kjempet for å ha de samme rettighetene og bli behandlet på samme måte som menn.

Om man uttrykker en form for diskriminering av kvinner ved det å ikke håndhilse, føles det som et steg bakover i likestillingskampen, og kanskje det derfor føles som en utvikling som ikke passer så godt inn.