Innledning
Er det riktig å lære barn at den virkelige verden kun består av glede og smil? De aller fleste foreldre prøver kun å gi barna det aller beste og en lykkelig hverdag, vil de da vise dem den realistiske virkeligheten?
Er foreldre gode nok til å la barna feile? "Du nevnte aldri at jeg kom til å sitte fast i tunnelen, mamma", skrevet av jente (18), publisert på NRK Ytring den 19.11.2019, er en kronikk skrevet til Si;D i aftenposten. Jenta skriver om hvordan hun opplevde å ikke få prøve og feile.
Budskapet hennes er at hun ble opplært til at verden kun hadde oppturer og at hun synes moren har pakket henne alt for godt inn for å beskytte henne for alt, akkurat som bobleplast som beskytter skjøre ting. Hun innså at kun som 18-åring skulle hun ønske at hun hadde blitt bedre rustet for et voksenliv.
Utdrag
Moren ønsket å se at datteren ikke hadde vondt. «Da fisken min døde mens jeg var på skolen, løp du til dyrebutikken for å kjøpe en tilsvarende».
Dette er en etisk problemstilling, fordi hun gjør det litt for seg selv også. Hvis datteren hadde det vondt, ville det antakelig bli vondt for henne også.
Derfor, som i eksempelet med fisken, ønsket hun ikke å introdusere henne for at «ingenting varer evig».
Moren har åpenbart sydd puter under armene hennes, slik at når hun ble eldre ante hun ingenting om sorg eller nedturer.
Det er jentas egne meninger og erfaringer som fremlegges og det er kun argumenter ut ifra henne. Argumentene er veldig relevante, hun bruker eksempler som er forbunnet med Instagram noe som er veldig relevant for en tenåring.
Hun er veldig subjektiv og det tas ikke opp noe som helst som fremmer moren sin side av saken. Det er ikke lett å oppdra noen til å bli lykkelige. Det må du leve deg til selv.
Mobbing og jentedrama er heller ikke lett å forberede noen på, men som jenta skriver må ungene feie sin egen vei.
Det foreldrene kan gjøre er å sørge for gode arbeidsmetoder og verktøy samtidig med å gi gode råd når de trenger det.
Legg igjen en kommentar