Innledning
Plutselig ble alt så uendelig uvirkelig. Tårene flommet og jeg kunne bare se et diffust lysglimt gjennom dem.
Det hvitmalte rommet føltes som et tomt skall som omga meg. Jeg stirret tomt på veggen foran meg, mens legens ord kvernet rundt og rundt i hodet mitt.
Det var klart at han ikke visste hva han skulle gjøre videre. Men for meg hadde hele verden stanset opp, og jeg klarte ikke gi noen respons på det jeg hadde fått beskjed om. Jeg skalv litt og magen vrei seg i smerte.
Jeg tenkte på hvor kunstig og skjør vår verden er, og at livet er en uforutsigbar reise. Jeg kunne ikke forutse hvor eller hvordan min egen reise ville ende, men det var ikke tid til å tenke på det nå. Alt føltes så brått og brutalt.
Utdrag
Jeg stod foran speilet og så på mitt eget speilbilde med triste øyne og et hode uten hår. Selvtilliten min hadde forsvunnet og jeg hadde mistet all lyst til å møte nye mennesker.
Så da jeg fikk beskjed om at jeg skulle dele rom med en annen person, ble jeg ikke akkurat begeistret.
Da døren åpnet seg, var jeg irritert, men all irritasjonen forsvant øyeblikkelig da jeg så ham smilende nærme seg meg og hilse "Hei, jeg heter Henrik".
Hans vennlige smil og glød i øynene hans fikk meg til å smile tilbake, for første gang på lenge.
Etter hvert som vi tilbrakte mer og mer tid sammen, ble vi kjent med hverandre. Når begge er syke og døende, lytter man virkelig til hverandre og venter ikke bare på sin egen tur til å snakke.
Vi hadde ingen pinlige stillheter, bare en stillhet som ga oss tid til å tenke på hva den andre nettopp hadde sagt. Han hadde empati, ikke medlidenhet, og det var det jeg satte mest pris på.
Jeg var lei av mennesker som sympatiserte med meg og utstrålte det i øynene og det de sa. Han ble en venn som jeg satte mer pris på enn alle de gamle vennene mine til sammen.
Legg igjen en kommentar