Innledning
Har du noen gang opplevd følelsen av ensomhet, til tross for å ha mange venner å snakke med? Har du noen gang kjent på trangen til å gi opp livet, selv om du er klar over at det finnes mye positivt i tilværelsen?
Har du noen gang påført deg selv skade med vilje? Har du noen gang mistet din partner og følt deg helt knust i etterkant?
Utdrag
Jeg er usikker på hvem av oss som kom med forslaget om å avslutte forholdet, men jeg aksepterte det uansett. De tre årene vi har vært sammen har vært preget av flere brudd og gjenforeninger, men denne gangen føles annerledes.
Tidligere var du den som kom tilbake til meg, med tårevåte meldinger og telefonoppringninger der du uttrykte savn. Nå er jeg den sårbare, den som sliter. Jeg har aldri følt meg så tom før, som om en stor del av meg mangler.
Det er som om jeg bare er halvparten av meg selv nå, og jeg innser at jeg aldri vil få deg tilbake. Det er tungt å høre fra deg, se deg eller tenke på deg. Det er vanskelig å akseptere at vårt lekne forhold er over.
At vi ikke vil kysse, ha sex, kose eller omfavne hverandre igjen. Det er usannsynlig at vi vil ha en av de vanlige kveldene våre, der vi ser på kjedelige filmer og spiser god mat.
Vi vil aldri gjøre noen av de tingene jeg elsket å gjøre med deg igjen. Det er over, men jeg forstår det ikke. Jeg kan ikke fatte det.
Legg igjen en kommentar