Innledning
Jeg kjente umiddelbart lukten, en lukt som hadde fulgt meg i mer enn to år nå. Det var en stank av død og forfall, som om råtnende kropper var spredt over hele området.
Det var som om sultne, skrøpelige skjeletter - tidligere mennesker - vandret rundt. Selv gjennom den minimale mengden kjøtt og magre, utmattede hud som var igjen, kunne man tydelig se hvert eneste ribbein som stakk ut.
Utdrag
De eneste vennene jeg hadde igjen var Konrad, Jon og Peter. Det var en tid da jeg hadde mange venner, men de hadde alle blitt gasset, skutt eller hengt fordi de ikke kunne jobbe eller hadde andre mangler.
Noen hadde dødd av sult. Nå bodde jeg sammen med de tre gjenværende vennene mine i samme brakke.
Vi snakket sammen så ofte vi orket og hadde mulighet til det. Vi pleide å mimre tilbake til tiden før krigen, da livet var som en paradis sammenlignet med dette helvete. Men selv om det hjalp litt å prate om det, var det ikke nok til å holde motet oppe.
Med et desperat stønn samlet jeg alt jeg hadde av krefter og hevet betongblokken over hodet. Jeg lot den falle tungt ned på brystet mitt, og smerten som fulgte var helt uutholdelig. Jeg skrek høyt i håp om å lindre smerten, men det var som om ingenting kunne hjelpe.
Jeg kunne kjenne blodårene mine spenne seg til det ytterste, og det føltes som om de skulle briste når musklene mine ga etter for kramper og smerte. Til slutt falt jeg tungt i bakken og alt ble svart rundt meg.
Da jeg åpnet øynene, befant jeg meg i en nydelig seng med en myk madrass og en dyne laget av ren silke.
Alt rundt meg var rent og pent, noe som var sjeldent etter flere år i krig. Plutselig ble jeg overveldet av skygge, og en høy, slank og velbygd offiser sto foran meg. "Så dette er hvordan offiserene lever?" tenkte jeg og lukket øynene, ventet på det første slaget.
Men ingenting skjedde. Jeg åpnet øynene forsiktig og innså at jeg ikke var død. Offiseren sto der fortsatt, men han gjorde ingenting mot meg.
Legg igjen en kommentar