Innledning
Då eg fikk oppgåva å skrive eit essay om dei skandinaviske språka, blei eg sittande og tenkje. Dersom nokon spør deg om du forstår svensk og dansk, kva ville du svart?
Eg reknar med at dei fleste ville svart som meg: “ja, eg forstår svensk og dansk.” Men gjer vi eigentleg det?
Utdrag
Eg var 14 år gammal og i Sverige med ei venninne.
Ho hadde reist til Sverige kvar einaste sommar sidan ho var tre år gammal og snakka svensk flytande. Eg derimot, kunne ikkje skryte på meg det same. Vi hadde blitt kjent med nokre søte svenske gutar og var lykkeleg forelska båe to.
Ein kveld vi satt og snakka med gutane ved eit leirbål kom ein gut med gammaldagse kleder gåande mot oss.
“Han var rar” kviskra eg leande til ein av dei svenske gutane, uvitande om at “rar” på svensk betyr søt. Han glodde sjølvsagt på meg som om eg nettopp hadde sagt at jorda var flat.
Eg såg forvirra på venninna mi som lo så tårene spruta og opna munnen for å spørje ho kvifor ho lo. Før eg fikk sagt noko påstod ho – framleis leande, til dei tydeleg forvirra gutane at eg hadde litt “sær smak i gutar”. (Ja, tusen takk.)
I Danmark har eg derimot ikkje vore sidan eg var 10 år gammal. Men eg har likevel ein dansk ‘internettven’ som eg pleier å chatte med på Facebook.
Eg pleier ikkje å ha trøbbel med å forstå kva ho seier, men eg kan hugse ein spesielt pinleg misforståing. Eg hadde nettopp fortalt ho ein vits eg sjølv synast var forferdeleg morosam då ho skreiv at ho “griner”.
Griner? Eg måtte spørje ho kvifor ho grein, fullstendig uvitande om det faktum at det danske ordet “griner” betyr å le.
Det tok ikkje mange sekundane før vi skjønte at det var ein misforståing, men litt pinleg var det jo at eg blei uroleg og spurde ho kva som var galt når ho eigentleg berre lo. Verre var det likevel fyrste gong eg skulle snakke med ho på Skype.
Legg igjen en kommentar