• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 1031

Innledning
”Liten fuggel” er en lyrisk sangtekst skrevet av Øyvind Staveland og Ingvar Hovland.

Den er hentet fra musikkplaten med samme navn, Liten fuggel, og ble utgitt i 2012.

Staveland har komponert musikken og er grunnleggeren av Haugesundsgruppen Vamp.

Hovland, som også har skrevet teksten til ”Liten fuggel”, er ikke medlem i musikkgruppa.

Diktet er rytmisk, og det er tydelig siden den er laget for å synges med musikk. Sjangeren er derfor sangdikt.

Utdrag
Tanken om at alle en gang skal forsvinne er sentralt i diktet, som det står i siste verselinje i den første strofen.

Likevel åpnes ”Liten fuggel” med verselinjene ”Det fins ein fryd/i skjøre siv/i kver antydning av et liv.”

Her handler det om livet og beskrivelsen av ”skjøre siv” fremstår som en metafor for alle mennesker, like sårbare hver enkelt av dem.

Videre står de tre siste verselinjene i kontrast med de tre første; ”Det står ein lyd/fra fuglatrekk/som seie alt ska falla vekk.” Fryden som fins i skjøre mennesker kan være til glede når andre møter sin bortgang.

Dette er en vesentlig del av budskapet til denne lyriske teksten, som beskrives konkret i slutten. Når de første verselinjene i strofen kontrasterer de siste linjene, blir temaet i diktet fremhevet.

Fryden i det levende i kontrast med dommen om bortgangen som opptrer hos alt. Diktet inneholder motsetninger som ikke er helt eksakte, som må leses mellom linjene.

Temaet om døden går igjen i teksten og skaper en litt dyster stemning. I andre strofe står det ”Det fins ein klang/i malm og løv/som seie at alt ska bli te støv”.

Her kommer den tristestemningen frem i diktet. Andre strofe starter likt som første strofe, med ”det fins”. Her finner vi kontrasten mellom liv og død.

Malm og løv er motsetninger til ordet ”støv”. Igjen blir temaet styrket. Tanken om at ”alt ska bli te støv” handler om livets sirkel.

Verselinja om klangen i malm og løv blir etterfølgt av ”Som nattens rov/ska alt bli glømt/av denna lov e alle dømt”.

Det at alle skal en gang forsvinne, men det er ingen grunn til å ikke ta vare på andre mennesker, tidligere beskrevet som de skjøre siv.

Den triste stemningen som bygger seg opp, blir forbigått en liten stund av refrenget. Her kommer jeg-personen i diktet frem;