Innledning
Jeg misliker sterkt vekkerklokka. Den får meg ikke til å våkne. Frokost er ikke min favoritt.
Klær er en plage, og jeg eier knapt noen. Tørr hud irriterer meg. Jeg føler avsky for bussen.
Å måtte skrape is av bilen er en vond opplevelse, og dogg på ruta gjør meg sint. Jeg kan ikke utstå de som reiser med bussen og later som om hverdagen deres er meningsfull. Bilen gir meg ingen glede.
Jeg misliker parkeringslappen som må fornyes hver tredje time.
Skolen er noe jeg hater.
Jeg har lite til overs for de som går på skolen og tror de forbereder seg på noe stort, bare for å ende opp som triste sjeler på bussen.
Utdrag
Jeg misliker sterkt at alle må være så like.
Det virker som om vi må ha en felles agenda: å fullføre utdanning, jobbe og nyte helgene, dra på charterturer til Spania i fellesferien, ha det bra hele tiden, se bra ut, trene og bli slanke, bake kaker og drikke latte, alltid ha penger og alltid bruke dem.
Samfunnet former oss på en slik måte at det er blitt farlig likt.
Å hoppe over utdanning, ikke kjøpe eiendom og ikke stifte familie blir ikke akseptert.
Ta for eksempel skolesystemet, der 30 elever blir presset inn i et klasserom og blir behandlet likt av læreren.
Det er plass til én klasse, men ikke 30 elever. Vi blir oppdratt til å tilfredsstille andres behov og forventninger.
Selv artister som ligger på hitlistene, halvparten av dem har ikke skrevet sangene sine selv! Katy Perry debuterte med en sang om å kysse jenter, selv om hun er hetero og nå gift med en mann.
Black Eyed Peas ble store med sangen "Where is the love", men har siden ikke hatt andre hiter med lignende tema.
Musikken produseres for å tjene penger, ikke for å formidle et budskap eller noe artisten brenner for.
Jeg forstår ikke hvordan verdenskjente artister med stor innflytelse velger å synge om kjærlighet, penger og rumper, når de har muligheten til å formidle noe viktig.
Jeg hater alle forventningene som følger jakten på likhet.
Hva slags utdannelse utdanner vi oss egentlig for? Er det for å vokse som individ, realisere vårt potensiale og finne lykke, eller er vi bare brikker i et større spill der vi blir formet til å fylle roller for samfunnet og nasjonen?
Legg igjen en kommentar