Innledning
Hans blikk var nå fjernt på en helt annen måte enn de gangene han hadde kjærtegnet henne og uttrykt hvor mye hun betydde for ham.
Tidligere hadde hans øyne flakket avsted til et annet sted, et sted fylt med lykke og skjønnhet. Men nå var alt lys blitt slukket, og det var kun én setning som skulle til for å kvele all glød.
Utdrag
Hun hevet skuldrene. Smerte og gråt fikk hodet til å dunke, mens en tett nese og sviende øyne fikk det til å føles som om hun hadde holdt dem åpne under vann.
Selv om det var mye som måtte gjøres, var det lite som faktisk ville bli gjort, det var nok slik det ville ende opp. Kanskje burde de fortelle sannheten, ta med seg to små krakker til parken og stå der ved siden av hverandre og rope ut til forbipasserende.
Men hun visste at han ikke ville følge med henne og offentliggjøre sine feil og sin nederlag. For det var nettopp det dette var, et nederlag, i hvert fall for ham.
Han så ikke på henne da han langsomt og tydelig sa at dette ikke var noe som alle trengte å vite. De kunne ordne det på egenhånd og fikse det i løpet av helgen. Etterpå ville alt være tilbake til det normale.
Hun prøvde å møte blikket hans, men det var ikke der. Hun ville ikke ordne dette på egenhånd. Det var ikke så enkelt, og hun sa det til ham. Hun lurte på om han ville forstå det, men han svarte ikke, og det virket som om han ikke ville prøve å forstå det.
Hodet hennes var tungt og utslitt etter all gråtingen. Hele dagen hadde gått med til å vente på ham. Det føltes som om hun ikke hadde gjort annet siden hun kom hjem fra senteret tidligere på formiddagen.
Nå sto hun foran ham og tårene strømmet igjen.
Han forsikret henne om at dette kunne fikses i løpet av en helg. Kanskje nevnte han at han hadde venner som kunne hjelpe til, men det var som om hun ikke riktig hørte etter.
Legg igjen en kommentar