• Norsk
  • Utdanning: Vg3
  • Karakter: 5
  • Ord: 3558

Innledning
Klokken var ni på morgenen og alarmen ringte ubarmhjertig til jeg til slutt måtte kaste den i veggen. Den minnet meg om en stemme fra fortiden som ba meg om å stå opp, og jeg kunne nesten se et ansikt i den stadig bjeffende klokken.

Men hva skulle jeg stå opp til? Jeg skannet rommet og merket at formiddagssolen begynte å irritere meg. Tanken på at enda en dag var i gang gjorde meg trist og litt engstelig også.

Utdrag
Plutselig ble jeg avbrutt av en stemme med en tydelig nordnorsk dialekt som spurte: "Kan jeg sitte her?" Jeg så opp og møtte blikket til en jente på rundt 20-25 år.

Hun hadde langt, mellomblondt hår og snille øyne. Hun virket litt sjenert og smilte forsiktig. "Ja, selvfølgelig!" svarte jeg og smilte tilbake.

Det var ingen ledige bord, og siden jeg satt ved et av de største bordene, spurte hun om hun kunne sitte på den andre siden.

Jeg tok frem en notatblokk som jeg ikke hadde brukt på mange år og prøvde å late som om jeg var opptatt.

Jeg visste at folk fra nord har en tendens til å slå av en prat på de mest uventede steder, så jeg håpet at hun ikke var en av dem som begynte å fortelle om hele dagen sin bare ved et blikk.

Heldigvis viste det seg at hun ikke var slik. Hun kjøpte seg bare en kaffe. Men da hun spurte om å få et smørbrød, hadde hun to kroner for lite.

Servitøren, som var fra Italia, var ikke nådig, og jeg kunne se at den lille jenta som stod der og måtte nøye seg med en kopp kaffe, var på randen til å bryte sammen.

Jeg kunne ikke la det skje, så jeg gikk bort til henne og spurte rett ut: "Mangler du noen kroner?" Hun ble litt forvirret, men svarte til slutt: "Ja, men jeg klarer meg."

Jeg ga henne de to kronene før hun rakk å si mer. Hun så litt forlegen ut og jeg kunne se at hun rødmet litt: "Takk skal du ha."

Jeg svarte at det var helt greit og at jeg syntes hun kunne få dem. Hun smilte forsiktig tilbake og gjentok: "Takk skal du ha."

Jeg satte meg ned og skulle til å begynne å skrive i notatblokken min, men plutselig spurte jeg henne: "Hvor kommer du fra?" Hun svarte: "Lensvik."

Jeg forsto at det var et sted i nærheten av Senja. "Ok, det er oppover nord," sa jeg. Hun lo litt og svarte: "Nei, det er i nærheten av Senja." "

Aha, greit å vite," sa jeg. "Og hvor kommer du fra?" spurte hun litt mindre blygt. "Jeg er fra Bærum," svarte jeg.