• Historie
  • Utdanning: Vg3
  • Karakter: 5
  • Ord: 1012

Innholdsfortegnelse
Sokrates
Kant
Gandhi

Utdrag
Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum.

Sokrates var lite interessert i metafysikk, og han var sterkt uenig i sofistenes moralske relativisme. Han mente at det finnes noe som er allmenngyldig og rett, og at alle mennesker bør gjøre sitt beste for å finne ut hva dette er.

Ifølge Sokrates er det om å gjøre å bruke sine egenskaper som menneske best mulig. Man må altså finne sin plass i samfunnet og leve sitt liv så godt man kan.

Hans epistemologi gikk ut på å klargjøre folks oppfatninger. Altså få folk til å tenke igjennom sine holdninger og standpunkter, slik at de til fulle forstår hva de innebærer.

Sokrates var også opphavsmann til aforismen «dyd er viten», som er et uttrykk for hans overbevisning om at dersom man vet hva som er riktig, vil man også handle riktig.

Sokrates var ikke opptatt av naturfilosofisk spekulasjon, men det var mennesket og dets problemer som stod i sentrum.

Sokrates mente, ifølge Platon, at det var nær forbindelse mellom kunnskap og moral. Moralsk forkastelige handlinger skyldes uvitenhet og er altså ufrivillige. Dyd kan læres.

Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer.

På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.

Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt.

Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt, kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».

Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet.

Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke.

Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig.