Humanisme

Innholdsfortegnelse
Hva Er Humanisme?
Antikken
Sokrates
Renessansen
Leonardo Da Vinci
Hovedtanker I Renessansen
Opplysningstida
Voltaire
Sentrale Tanker I Opplysningstida

Utdrag
Hva er humanisme?
Humanisme er en filosofisk retning som setter mennesket og dets verdighet i fokus.

Begrepet kommer fra ordet "human", som betyr menneskelig eller menneskevennlig. En humanist anerkjenner enkeltmenneskets frihet, fornuft, potensial og rettigheter som fundamentale verdier.

Humanismen har sine røtter i flere historiske perioder, inkludert antikken, renessansen og opplysningstiden, og har utviklet seg til å omfatte ulike tilnærminger innenfor et bredt spekter av fagområder, inkludert etikk, politikk, kunst og vitenskap.

I dagligtalen brukes også begrepet "human" om en person som utviser vennlighet, medfølelse og omsorg for andre mennesker

Antikken
Antikken refererer til en historisk periode som strakte seg fra rundt 700 f.Kr til 400 e.Kr, også kjent som den klassiske tiden.

Denne perioden var preget av betydelige kulturelle prestasjoner innen kunst, litteratur og tenkning, som fortsatt har varig verdi og betydning i dag.

Konseptet antikken beskriver kulturen og livssynet som var karakteristisk for denne tiden, og det var også her mange av de ideene og filosofiene som humanistene i dag står for, først ble formulert og utviklet.

Sokrates
Sokrates betraktes ofte som humanismens grunnlegger og levde i Athen på 400-tallet f.Kr.

Han hadde en sterk tro på menneskets fornuft og mente at sannhet, godhet, rettferdighet og skjønnhet skulle være retningsgivende for menneskers liv.

Ved å stille provoserende spørsmål ønsket han å inspirere mennesker til å tenke selvstendig. Sokrates understreket at rett handling følger av riktig instinkt, og han hadde en positiv tro på menneskets evne til å tenke og handle på en fornuftig måte.

Til tross for dette ble han senere anklaget for å føre ungdommen på avveie og ble dømt til døden. Platon, en av hans elever, og Aristoteles, en av Platons elever, videreførte Sokrates' filosofi og la begge stor vekt på menneskets evne til å tenke selvstendig og erfare verden på egen hånd. De betraktes som noen av de største tenkerne i antikken.