• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 900

Innholdsfortegnelse
2) Det norske språket er en vits av Sanna Sarromaa
Kildelista:

Utdrag
“Jeg har ikke vært borti et land der mennesker skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Det er Språkrådets skyld.”, skriver finsk feminist, sosiolog og forfatter Sanna Sarromaa i en VG-debatt-artikkel som ble publisert for 2 år siden.

Da Sarromaa vikarierte nylig som norsklærer på en videregående skole, slo det til henne da hun rettet stiler og elevbesvarelser at alle disse sidestilte og tillatte formene gjør slett ikke elevene til bedre skribenter.

For Sanna, som kommer fra et land med en sterk, og ikke minst entydig, skriftlig norm, er det helt usedvanlig å ha to eller fire former av ett ord. “Skriftspråket er normert. Det er klart og tydelig, og tillater ingen alternativer.”, sier Sarromaa.

At for eksempel både “barna” og “barnene”, “atferd” og “adferd”, “hverken” og “verken” er lov på bokmål, og for eksempel “ålmenn” og “allmenn” på nynorsk, gjør ikke skrivingen lettere – og heller ikke penere! – for elevene.

“Det blir tvert imot bare mer og mer forvirret. Språket blir inkonsekvent og rotete. Stykt, faktisk!”, forklarer Sanna i VG artikkelen (Sarromaa, Sanna Sarromaa: - Det norske språket er en vits, 2020).

Argumentene til Sarromaa støtter ikke bare elever, men også norsklærerne som er forpliktet i å sjekke hva som er tillatt.

Selv norsklektorer slår stadig vekk opp i ordbøkene sine og sjekker om formen eleven bruker er leksikalisert.

“Veldig ofte er det snakk om en talespråklighet eller en feilskriving – men som likevel er tillatt, trolig bare fordi mange nok har gjort samme feilen mange nok ganger”, antar Sarromaa.

Så mye er tillatt i norsk “rettskriving” at ikke engang norsklærere har oversikten! Visste du at du for eksempel kunne skrive “åssen” og “viss” (i betydningen “hvis”) på bokmål?

Sanna gjorde ikke det før en av elevene hennes brukte begge disse formene – “skjønt og skjødesløst blandet i et ellers moderat bokmål.” beskriver hun.

“Si hva dere vil, men jeg kan ikke tenke meg noe mer gruoppvekkende stygt enn de to ordene (formene “åssen” og “viss”) – for ikke å nevne “gaid”, “iallfall”, og “sia”, som visst også er helt lovlige former på bokmål.”, tilstår hun.

Sarromaa mener altså at dette er en feil strategi. Man tror at folket skriver bedre ved at det meste sidestilles og tillates. I virkeligheten skjer det motsatte, i hennes synspunkt.