Innledning
Oppgaven min dreier seg om en retorisk analyse av to bøker som tar for seg innvandring.
Den ene boken argumenterer for innvandring, mens den andre argumenterer imot.
Jeg har valgt å se nærmere på Hege Storhaugs "Men størst av alt er friheten" og Marianne Gullestads "Det norske sett med nye øyne".
Gjennom analysen vil jeg undersøke argumentasjonsteknikkene som brukes i begge bøkene, og vurdere gyldigheten til argumentene som presenteres. Hovedhypotesen min er at ...
Innholdsfortegnelse
1.0 Innledning
2.0 Om forfatterne
2.1 Hege Storhaug
2.2 Marianne Gullestad
3.0 Omtale av bøkene
3.1 Men størst av alt er friheten
3.2 Det norske sett med nye øyne
3.3 Sammenlikning av oppbygningen
4.0 Argumentasjonsteknikk
4.1 Logos
4.1.1 Men størst av alt er friheten
4.1.2 Det norske sett med nye øyne
4.1.3 Sammenlikning av logos
4.2 Patos
4.2.1 Men størst av alt er friheten
4.2.2 Det norske sett med nye øyne
4.2.3 Sammenlikning av patos
4.3 Etos
4.3.1 Men størst av alt er friheten
4.3.2 Det norske sett med nye øyne
4.3.3 Sammenlikning av etos
5.0 Konklusjon
Utdrag
I boken sin presenterer Gullestad flere argumenter for at å være innvandrer i et nytt land ikke nødvendigvis er så forskjellig fra å flytte innenfor ens egne landegrenser.
I kapittelet "Om å være trygg på sitt eget" beskriver hun et av sine egne sosialantropologiske studier fra 1970- og 80-tallet, der hun undersøkte hvordan folk fra distriktet Strilene flyttet til visse bydeler i Bergen.
Strilene beskrev bergenserne som mer formelle og reserverte enn dem selv, mens bergenserne beskrev strilene som åpne og interessert i fiske og naust.
På grunn av dialektforskjellene kunne strilene høres bedre enn de kunne sees, og de kulturelle forskjellene ble sett på som for store i de sosiale kretsene.
Førstegenerasjons striler hadde derfor liten omgang med "vanlige" bergensere.
Men barna til de innflyttende strilene gikk på skole med andre bergensere og lærte seg dermed den klassiske bergensdialekten og den mer "formelle" bergenskulturen.
Etter én generasjon var forskjellene utvisket, og den andre generasjonen av striler kunne fullstendig integreres i det bergenske samfunnet.
Gullestad trekker frem to poenger med denne historien.
Det første er å vise hvordan kulturelle forskjeller kan behandles ved fortielse og unngåelse, også blant nordmenn.
På denne måten forklarer og rettferdiggjør hun de såkalte "gettoene" som har oppstått i enkelte bydeler i Oslo.
Men mens forskjellene mellom strilene og bergenserne var utvisket etter én generasjon, tar det langt flere generasjoner før forskjellene mellom ikke-vestlige innvandrere og nordmenn viskes ut.
Dette skyldes både større kulturelle forskjeller og den synlige forskjellen, altså hudfargen.
Gullestad tar senere opp temaet rasisme i kapittelet "Rasisme uten ansikt" og hvordan det har endret seg siden Nazi-Tyskland på 1930-tallet og Apartheid-styret i Sør-Afrika.
Mens rasisme tidligere handlet om å skape en hierarkisk rangering av raser, handler det nå ifølge forskere mer om kultur.
Rasisme erstattes nå med begrepet "kultur", og de hierarkiske elementene forsvinner.
Ingen kulturer påstås å være bedre enn andre, men de er så forskjellige at de ikke kan fungere side om side. Derfor må de leve adskilt.
Legg igjen en kommentar