Innledning
På slutten av 1800-tallet begynte den norske litteraturen å ta fatt på de problemstillinger samfunnet stod ovenfor. Dette var i hovedsak en reaksjon på romantikkens tendenser til å førskjønne forholdene i samfunnet.
Nå ønsket forfatterne imidlertid å å sette problemer under debatt, noe den den danske litteraturforskeren Georg Brandes mente var litteraturens viktigste funksjon.
Sannheten skulle eksponeres, og forfattere ønsket å skildre virkeligheten. Det var gjerne tabulagte temaer som ble problematisert.
Dette er noe vi blant annet ser i Henrik Ibsens drama «fruen fra havet» fra 1888, der frihet og kjønnsroller er sentrale temaer.
Det å bruke litteraturen samfunnskritisk har vist seg å være praktisk for å blant annet bevisstgjøre folk om problemer.
Enhver ny tid byr på nye problemstillinger, og som det her skal påvises skriver Henrik Ibsen i «Fruen fra havet» seg inn i en tematikk rundt samtidens problemer.
Utdrag
I både Ellida og Bolette sitt tilfelle kan vi ane noe av den samfunnskritikken Henrik Ibsen forsøker å belyse.
Her ser vi to kvinnekarakterer som slites mellom følelsene sine. De har et iherdig ønske om å bli fri fra livet de lever.
Ellida sin lengsel til havet blir et voksende frihetskrav i henne, noe som gjelder tilsvarende i hennes dragning mot «den fremmede».
Dette kjenner hun på selv om hun innerst inne vet at han ikke er bra for henne. Den eneste måten hun får innvilget friheten sin, er i følge Ellida ved å bli med han - og vi forstår at dette utvikler seg til å bli en prinsippsak i hennes øyne.
Når hun imidlertid får denne friheten, blir dette den ultimate kjærlighetserklæring fra Wangel, og han viser på denne måten at han respekterer konen sin som et selvstendig individ.
I dette øyeblikk forsvinner lengselen etter havet og «det grufulle», ettersom hun har fått sin frihet. Kjønnsroller er et annet tema som blir satt på spissen.
Det er tydelig at de mannlige karakterene Arnholm, Dr. Wangel og Lyngstrand deler et ulikt syn på kvinnenes rolle i samfunnet.
Vi oppfatter blant annet Arnholm som Lyngstrand sin strake motsetning. Arnholm snakker med Bolette og inviterer hun inn i et ekteskap der hun hadde muligheten til å utvikle seg som et individ.
Lyngstrand derimot, har et helt annet syn på kvinner, og mener det hadde vært «deilig om en taus kvinne gikk rundt og tenkte på han (...) (4.akt).
Legg igjen en kommentar