Innledning
Et dukkehjem¨ er ein tekst og stykke frå forfattaren Henrik Ibsen. Ibsen levde frå 1828 til 1906, og skrev dette stykket i 1879.

Vi kan derfor trygt anta at stykket er skrive i sjangeren realisme, som var populær rundt da. Nå må ein bare finne ut av korleis type realisme det er, så la oss ta ein nærmare titt på sjølve stykket.

For dei som har høyrt eller lest stykket, så er det ganske tydleg kva det handlar om: Ein kone elskar sin mann og gjer noko ulovleg for at han skal klare seg.

Han finner ut og blir sur på ho, så innser ho at ho kanskje ikkje er den som tar feil, men at samfunnets regler er det som er feil.

Ho drar så frå sin mann og barn for å finne seg sjølv. Her ser vi mange trekk til kritisk realisme bare frå sjølve handlinga i historia.

Utdrag
Eit sentralt tema i den kritiske realismen var også kvinnesyn. Som vi allereie har nemnt, ville teksten setje ekteskapet i debatt.

Men samtidig vel teksten å fokusere meir på Nora og hennes val. Ibsen setjar oss veldig ofte på hennes side gjennom heile teksten, det er hennes liv som blir satt i fokus.

Vi ser kor vanskeleg ho har det som ein kvinne i ekteskap, som eigentlig ikkje får gjort noko utan at mannen skal tillate det. ¨Du er først og fremst hustru og mor¨ (Ibsen, 1879, et dukkehjem).

Dette høres litt absurd i dagens samfunn, men på denne tida var nok det heilt normalt å ha eit slikt syn på kvinner i ekteskapet.

Han ville at folk skulle spørje om det er riktig, måten kvinner blir behandla i ekteskap. Disse to temaa, kvinner og ekteskap, sto kvarandre nær i den kritiske realismen.

Vi høyrar også frå Torvald at han ikkje skjønar kva slags pliktar som er viktigare enn å vere Mor og hustru, og hu responderer med ¨pliktene imot meg selv¨ (Ibsen, 1879).

Ho seier rett frem at ho følar at ho sjølv burde vere i fokus i sitt eiget liv. Det var normalt å ha individet i fokus i den kritiske realismen, og at ein sine handlingar kunne endre mykje. Som ho gjer i stykket, så ser vi at ho vel å styre sin egen skjebne, og at den ikkje er satt frå før.