Innledning
Nordmenn har rykte på seg for å være sære og kranglete, og det er særlig tydelig når vi snakker om skriftspråksdebatten.
I snart 150 år har vi diskutert, diskutert og diskutert, og diskusjonene rundt om vi skal ha ett eller to skriftspråk har pågått i det uendelige. Men har alle disse diskusjonene egentlig løst problemene? Svaret er dessverre nei.
Selv Ivar Aasen, som startet arbeidet med å utvikle et nytt norsk skriftspråk på 1800-tallet, kunne ikke ha forestilt seg at vi fortsatt ville sitte her 150 år senere og diskutere de to skriftspråkene, bokmål og nynorsk.
Utdrag
Knut Knutsen hadde en helt annen tankegang enn Ivar Aasen når det gjaldt norsk skriftspråk. Selv om han også mente at talemålet var det egentlige språket, ønsket han å reformere det danske språket i norsk retning.
Knut ønsket å gjøre skriftspråket mer likt talemålet, og ville skrive ordene slik de ble uttalt. Dette prinsippet kalles ortofoni, der hver språklyd har en egen bokstav. Men det stoppet ikke der, Knut ønsket også å bruke et mer dannet språk.
I løpet av hele 1900-tallet ble språksituasjonen i Norge preget av reguleringer og stave-reformer. Landet gjennomgikk fem reformer i løpet av hundre år (og en sjette var under utarbeidelse ved århundreskiftet), og det er dermed forståelig hvorfor Norge har en unik posisjon når det gjelder styring av språk.
Hoveddrivkraften bak disse reformene har vært ønsket om å forene de to skriftspråkene (til et "samnorsk" språk), men pedagogiske og nordiske hensyn har også spilt en rolle.
Legg igjen en kommentar