Innledning
Det er ingen tvil om at vi nordmenn kan være ganske så kontroversielle når det kommer til skriftspråk. I over 150 år har vi diskutert og debattert om vi skal ha ett eller to skriftspråk, og det virker ikke som om vi har kommet til noen enighet.
Selv Ivar Aasen, som på 1800-tallet satte i gang arbeidet med å utvikle et nytt norsk skriftspråk, ville nok blitt overrasket over at vi fremdeles diskuterer bokmål og nynorsk i dagens samfunn. Det er tydelig at dette er et tema som vekker sterke følelser og meninger blant oss nordmenn.
Utdrag
Knut Knutsen hadde en helt annen tankegang enn Ivar Aasen når det kom til norsk skriftspråk. Selv om han delte Aasens syn om at talemålet var det egentlige språket, hadde han sine egne ideer.
Han ville reformere det danske språket i en mer norsk retning. Knut ønsket at skriftspråket skulle reflektere talemålet og at man skulle skrive ordene slik de ble uttalt.
Gjennom hele 1900-tallet var språksituasjonen i Norge preget av regulering og reformer av stavemåter. På 100 år fikk Norge fem reformer, og en sjette var under utvikling på slutten av århundret.
Det er tydelig at Norge skiller seg ut når det gjelder språkstyring. Hovedmotivasjonen bak reformene har vært å forene de to skriftspråkene i Norge til et "samnorsk" språk. Ideen om samnorsk var stor og ambisiøs, men møtte stor motstand.
For bokmålets del betydde det en overgang fra danske til norske former, og dette vakte motstand fra de som anså riksmålet som bærer av den nasjonale litteraturen.
I hovedsak går samnorsktanken ut på at de to norske skriftspråkene skal smelte sammen til ett. Ordet "samnorsk" ble først brukt av forfatteren Arne Garborg i 1877, men vi knytter det først og fremst til Jørgen Moes sønn, Moltke Moe.
På 1900-tallet så vi en rekke språkreformer som skulle forme det norske skriftspråket. Den første kom i 1907, og hadde som hensikt å gi riksmålet en mer norsk form.
Reformen innebar endringer i både grammatikken og rettskrivingen (ortografien), med mål om å nærme seg det som ble ansett som "dannede tale" slik Knud Knudsen hadde talt for.
Legg igjen en kommentar