Innledning
EU-direktiv 2006/24/EF omfatter Datalagringsdirektivet som hovedsakelig handler om å lagre trafikkdata.
Vi vil utforske dette nærmere senere i oppgaven. I denne sammenhengen bruker vi ofte forkortelsen DLD for Datalagringsdirektivet.
Direktivet trådte i kraft 15. september 2007, men enkelte land har benyttet seg av reservasjonsretten som gir dem mulighet til å utsette innføringen av visse typer lagring frem til 15. mars 2009. La oss se nærmere på hva dette betyr.
Utdrag
For øyeblikket blir det ikke lagret informasjon om IP-telefoni eller e-post, men de fleste telefonileverandører lagrer informasjon som kan identifisere personen som ringer når de bruker fasttelefon eller mobiltelefon.
Disse opplysningene brukes hovedsakelig til faktureringsformål. Opplysninger som hvem som ringer og når, samt varigheten av samtalen, blir vanligvis lagret mellom 3 og 5 måneder.
Mange er svært skeptiske til Datalagringsdirektivet og mener det fører til brudd på personvernet og at uskyldige borgere blir mistenkeliggjort.
Vi vil diskutere dette synspunktet mer detaljert i den siste delen av oppgaven. Som nevnt tidligere, kan den lagrede dataen kun brukes i svært alvorlige kriminelle handlinger. Ifølge de ansvarlige EU-lederne har vanlige borgere derfor ingenting å frykte.
Et av hovedmålene med implementeringen av Datalagringsdirektivet er å sikre at direktivet gjelder for alle europeiske land, slik at teleoperatører for fasttelefoni, mobiltelefoni og internett fra land utenfor EU ikke kan dra nytte av konkurransefortrinn.
Opplysningene som samles inn i henhold til direktivet, skal kun gjøres tilgjengelige for nasjonale myndigheter som er kvalifiserte og autoriserte til å ha tilgang til slik informasjon.
Irland og Slovakia har vært blant de mest kritiske EU-landene når det gjelder Datalagringsdirektivet, spesielt med hensyn til direktivets plassering under EUs første søyle. De har uttrykt bekymring for hvordan direktivet kan påvirke personvernet og rettighetene til EU-borgere.
Legg igjen en kommentar