Innholdsfortegnelse
Kjære Dagbok.
Kjære Dagbok
Utdrag
Sitter her igjen, med tårer som strømmer nedover kinnene mine, og jeg kan ikke unngå å ødelegge den nye dagboken jeg fikk av mamma.
Hun hadde tenkt å vente til bursdagen min med å gi den til meg, men da hun så hvor nedbrutt jeg var, bestemte hun seg for å gi den til meg nå.
Mamma sier at å skrive ned tankene sine i en dagbok kan være en god måte å sortere tankene på og få utløp for følelsene sine. Men jeg vet ikke om jeg er flink til å skrive.
Vi prøver å holde motet oppe, men det er vanskelig når regnet bøtter ned og vinden uler gjennom de skrøpelige trærne. Flere ganger i dag har de andre funnet meg gråtende og oppskaket.
Mamma går rundt med blanke øyne, mens pappa prøver å distrahere lillebroren min, Admel, ved å leke med ham. Admel har vært utålmodig og spurt hele dagen om hvorfor alt er som det er. Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet: "Hvorfor?" Spørsmålene hoper seg opp, men jeg har ingen svar.
Det eneste som har hjulpet meg litt i dag, er å stå på kjøkkenet vårt og stirre ut av vinduet. Jeg ser opp mot stjernene på himmelen og vet at uansett hvor vi er på denne store, urettferdige planeten vår, vil vi alltid kunne se de samme stjernene på himmelen.
En gang, da jeg var åtte år gammel, fortalte mamma meg at hver stjerne på himmelen representerer en sjel. Når noen dør, så tennes en ny stjerne for å representere deres sjel.
Jeg husker at jeg spurte mamma hvorfor noen av stjernene falt ned fra himmelen. Mamma smilte forsiktig, mens pappa raskt svarte at det var sjeler som skulle leke engler for en stund.
Livet kan være så forvirrende og vondt noen ganger, men det er trøst i å vite at vi alltid vil ha stjernene på himmelen over oss. Det minner meg om at selv om alt kan føles som det går i oppløsning rundt meg, vil noen ting alltid forbli uforanderlige og vakre.
Jeg føler meg som om mine øyelokk er fylt med skarpe torner som gjør meg gråtende, og hjertet mitt føles som en stor stein i magen som får meg til å synke sammen.
Hver gang jeg hører et fly som suser over taket, vil jeg egentlig krype sammen i en krok og skrike ut all min smerte og frustrasjon. Men jeg gjør det ikke.
I stedet blir jeg sittende og lytte til lyden av motoren mens tankene mine vandrer til personen som sitter i cockpiten og har makt til å bestemme over liv og død på tusenvis av meter over bakken.
Legg igjen en kommentar