Innledning
De fleste av oss har hørt denne frasen flere ganger, og den vekker minner fra barndommens søndager. Hvis barna var misfornøyde med å tilbringe dagen på tur, ville mor si: "Ut på tur, aldri sur".
Det var ingen diskusjon om dette. Hvis dette ikke var nok til å overbevise dem, hadde vi nordmenn et hemmelig våpen. Dette "hemmelige våpenet" har vært med på å gjøre oss flinke til å gå på ski, og jeg tror fru Dæhlie og Ulvang kan takke dette våpenet for å ha fått med sine håpefulle ut på skitur på søndagsmorgen.
Våpenet jeg snakker om er selvfølgelig Kvikklunsj. Når farten på skituren begynner å avta, er det bare å gi signalet til personen som har Kvikklunsj-pakken.
Det er nok å klapse på stedet der godbiten er gjemt, og virkningen er akkurat som å legge en gulrot foran en esel. Dette burde kalles Gulrot-effekten eller Kvikklunsj-effekten.
Utdrag
Kanskje det ikke er så lurt å si den berømte frasen før turen? Kanskje det er bedre å vente til man er hjemme igjen, og eventuelt vente til far er ferdig med å grave ned campingutstyret i hagen, før man vurderer om det er på sin plass å si "Ut på tur, aldri sur"?
Resultatet av en tur kan være så mangt. Hvis man er ute på jakt - som forhåpentligvis kan kalles en tur (selv om jeg personlig ikke er interessert i jakt og ikke har noen planer om å prøve det) - vil en tur være å skyte en elg, mens det å møte på en viltoppsynsmann vil være en utur.
Da blir boten sur. Men hvis man har flaks og det går bra på jakten, kan oppsynsmannen bli sur. Og ikke minst: mange urbane turgåere tror at blikkbokser, godtepapir og ølflasker er organisk materiale, så de slenger det fra seg i naturen etter en "forfriskende" tur i villmarken.
Da blir naturen sur. Men vi må se gjennom fingrene med ølflaskene, for øl er jo en del av kulturen vår, og det å gå på tur kan også regnes som kultur. I gamle dager var det ikke alltid like vanlig å tenke på helsen når man dro ut på tur.
Legg igjen en kommentar