Innledning
Jeg befinner meg ensom på mitt rom, tårer strømmer nedover kinnene mine. Jeg gjør ingen lyd, jeg beveger meg ikke, jeg lar bare sorgen ta over.
Tårene triller nedover ansiktet mitt som en strie av vann. Tankene mine er så oppslukt av sorg at jeg ikke engang har oversikt over tid og dager, alt jeg vet er hvor ille jeg føler meg.
Utdrag
Det læreren sa, var at Katarina hadde falt bakover ned den bratte trappen og brukket nakken. Det verste for meg var at vi dagen før hadde hatt en krangel, egentlig en helt meningsløs krangel om en liten feil fra min side.
Mitt største problem er, eller var, at alle liker Katarina. Hun er en slik person som alle liker, både gutter og jenter.
Hun har en fantastisk kropp, et fantastisk ansikt og en vidunderlig personlighet. De fleste mener at hun er perfekt. Men jeg kjente til hennes bekymringer og problemer.
Det har nå gått tre dager siden jeg fikk høre om det. Jeg så nettopp på klokken og datoen, og det har vært tre hele dager.
Jeg har ikke sovet en eneste time siden da. Ikke et eneste minutt eller sekund. Det er først nå jeg føler det.
Tårene fortsatt triller, og jeg er utrolig trøtt. Jeg er så trøtt at jeg kunne sovne hvert minutt og hvert sekund.
En annen følelse jeg kjenner på er sult. Jeg har ikke forlatt sengen min på tre dager. Mamma har kommet inn noen ganger med mat, men jeg har spist veldig lite. Jeg har ikke hatt matlyst, og jeg har ikke snakket på tre dager. Jeg har bare latt tårene trille.
Jeg våkner og ser på klokken. Den er 12:00, og jeg har sovet nesten et døgn. Det eneste jeg føler nå er sult.
Jeg går ut av sengen og beveger meg forsiktig, for jeg har ikke gått på snart fire dager. Jeg faller sammen og føler meg bare kvalm og svimmel.
Det blir banket forsiktig på døren, og jeg reiser meg opp. Der står mamma med et stort glass melk, en bolle med frokostblanding og to skiver ristet brød med pålegg.
Jeg ser takknemlig på henne, og hun setter ned brettet. "Stakkars vennen min," sier hun mens hun stryker meg over hodet, og så går hun.
Legg igjen en kommentar