Innledning
Da Marion Lysell møtte legen Ole Skoglund for første gang i 2004, ble hun umiddelbart forelsket. Han var hennes nye fastlege på sykehuset, etter at hennes tidligere lege hadde blitt overført til sykehuset i Bergen.
Selv om hun visste at han var gift og 30 år gammel, kunne hun ikke motstå følelsene hun hadde for ham. Hun så på ham som sin store kjærlighet fra første øyeblikk hun så ham.
Selv om Marion så gifteringen på fingeren hans, kunne hun ikke la være å håpe at han ville gi henne sin fulle oppmerksomhet og kanskje holde rundt henne og fortelle henne hvor søt hun var. Hun var forelsket og ønsket å være sammen med ham på en romantisk måte.
Utdrag
"En stemme brøt Marion Lysell ut av hennes tanker og hun så opp. Det var HAN. Hun reiste seg opp og fulgte spent etter ham, mens hun diskret stirret på rumpa hans.
Den var helt perfekt. Han stoppet opp og snudde seg, og på dørskiltet sto det "Ole Skoglund". Han strakte ut hånden sin og hun tok den imot mens de presenterte seg for hverandre. Inne på kontoret fant de hver sin stol og satte seg ned.
Han begynte å stille spørsmål om alt mulig, og Marion studerte ham mens hun lyttet nøye til hvert eneste ord han sa.
Han hadde brunt hår med lyse striper, brune øyne og fyldige lepper som sikkert ville vært fantastiske å kysse. Hun ønsket virkelig å få sjansen til å kysse ham en dag.
Da Marion kom tilbake til skolen, fortalte hun vennene sine om denne fantastiske legen. Hun var forelsket i Ole Skoglund. "Hvor gammel er han da?" spurte en av vennene hennes.
"Jeg tror han er rundt 30 år. Hva så?" svarte hun. Dette var ikke første gang hun hadde vært forelsket i en mann som var over 25 år, og sikkert gift.
"Jeg skjønner ikke hvorfor du alltid må forelske deg i en 'gammel gubbe'," sa vennen hennes. Han ble en gammel gubbe i forhold til henne, men hun ville fortsatt være forelsket i ham uansett hva de sa.
Den 6. oktober året etterpå var reservert til henne for en ny kontroll av sykdommen. Legen var fortsatt Ole Skoglund. Marion gledet seg og tenkte ikke på annet. Vennene ønsket henne lykke til og ga henne klemmer som "avskjedsgaver".
Bilen kjørte mot sykehuset og hennes fastlege. Marion hadde nesten glemt hvordan han så ut, men husket ham i grove trekk. På sykehuset gjorde de det samme som forrige gang, "hei, jeg skulle bare si at jeg er her.
Navnet mitt er Marion Lysell," sa hun. Marion og moren Anna satte seg i venterommet. De hadde avtalt at Marion skulle gå inn alene til timen, og det var hun glad for.
Marion ville ikke at Anna skulle se at hun stirret på ham. Klokken 13.00 kom en lege ut som lignet veldig på hennes lege, og ropte opp navnet hennes. Hadde hun byttet lege igjen?
Nei, det var samme lege. "Det kunne ikke være sant," tenkte hun. Hun så på navneskiltet på dressen hans, og det sto Ole Skoglund."
Legg igjen en kommentar