Innledning
Å skille seg har blitt en stadig vanligere trend, med nesten halvparten av ekteskapene som ender på denne måten. Men hva ligger egentlig bak denne økende trenden, og finnes det noen klare årsaker til dette fenomenet?
Etter at andre verdenskrig hadde herjet landet, sto Norge igjen i en elendig forfatning. Men sammen klarte vi å bygge opp landet igjen. Vi mobiliserte familiene våre til felles innsats, giftet oss og fikk mange barn, deltok i fellesdugnader og lyttet til radioen.
Når vi nå ser tilbake på denne perioden fra perspektivet til nittitallet, kan det virke som om hele gjenoppbyggingstiden var en eventyrfortelling fylt med idyll og familielykke.
Utdrag
På slutten av 60-tallet brakte flower power-kulturen med seg en ny seksuell moral til Norge. Å bytte partnere var nå akseptert, og hvorfor ikke? Vi hadde tilgang på effektive prevensjonsmidler, og menn hadde jo gjort dette i århundrer.
Endelig fikk også kvinner sin seksuelle frigjøring. Senere kom p-pillen og akselererte frigjøringen enda mer, og nå kunne kvinner ta kontroll over sitt eget seksualliv.
Flower power-bevegelsen bidro også til at unge kvinner i større grad begynte å satse på yrkeskarrierer. De tradisjonelle familieverdiene og samholdet fra gjenoppbyggingstiden ble erstattet av individets frihet og selvbestemmelse.
Disse verdiene har fortsatt å utvikle seg, og det er nå kvinnene som har vært med på å forme samfunnet vårt. De har blitt statsministre, skolelærere, politisjefer og rektorer, og deres radikale studentverdier fra 60-tallet har nå blitt den rådende samfunnsmoralen.
Dagens generasjon stiller høyere krav til livet enn noensinne. Vi tar helse og velferd som en selvfølge, og vår alderdom er trygg og sikker. Vi får ikke flere barn enn det vi selv ønsker, og alt fra levealder til levestandard og utdanningsnivå har økt betraktelig.
I dag er det ikke lenger familiens innsats i hjemmene som gir befolkningsvekst i Norge, men heller den økte levealderen. Selv om våre primære behov nå er dekket, så er vi fremdeles ikke helt tilfredsstilt.
Velferdssamfunnet har endret fokus fra overlevelse til selvrealisering, men kanskje er det vanskeligere å oppnå selvrealisering hvis vi hele tiden må ta hensyn til et annet menneske?
Legg igjen en kommentar