Innledning
I denne artikkelen skal det sees på om Engelbretsdotter er en typisk samtidspoet og hva som kan være bakgrunnen for at hun fokuserer på døden i sin diktning.
Salmen “Aftensalme” av Dorothe Engelbretsdotter (1634-1716), ble gitt ut i salmesamlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Engelbretsdotter regnes som en av våre fremste barokkdiktere.
Hun er anerkjent som den første norske forfatter som kunne leve av sin diktning. Hun skrev i barokkens tid, hvor man hadde blikket rettet mot Gud, livet etter døden og det hinsidige.
Engelbretsdotter salmer er særlig kjent for å kombinere religiøs inderlighet med den tidstypiske streben mot en større religiøs enhet.
I barokken var det følelser som stod sentralt, og et kontrastfylt og bilderikt formspråk er svært typisk fra slutten av 1500-tallet til midten av 1700-tallet.
Innholdsfortegnelse
Hoveddel
Motiv
Rim Og Rytme
Fortellermåte Og Kreativ Språkføring
Virkemidler Og Billedbruk
Dødsmetaforer
Kontraster
Symboler
Tema Og Budskap
Konklusjon
Symboler
Tema og budskap
Konklusjon
Utdrag
Jeg-et i salmen viser seg å være innforstått med at livet snart skal ta en ende (det går mot aften...), og jeg-et ser hvor viktig det er å være forberedt på sitt møte med Gud.
At man må innrømme sine skyldner og synder, og være klar for å be om tilgivelse. Jeg-personen i denne salmen, ber også om at hennes mann, barn og annen slekt også skal få slippe inn i himmelen.
Det fremkommer også i denne salmen at hun ber Gud om å ta vare på de han har satt til å styre; kongen og andre autoriteter, slik at alle kan leve lykkelig i denne verdenen, slik som i Himmelen.
Når salmen nærmer seg slutten ser man at jeg-personen kommer tilbake til sin egen person, og tenker over at slutten nærmer seg.
På dødsleiet ender hun uten personlige eiendeler, men holder fast ved tanken om at det å møte fryd og lykke i himmelen er det største av alt.
Jeg-et i salmen snakker til sin egen sjel/til seg selv, hvor hun fremmer seg selv som skitten/syndig.
Hun omtaler seg selv som en “arme ormesekk” noe som kan sees på som en overdreven måte å si at et lik råtner; at hun selv råtner.
Legg igjen en kommentar