Norge i vekst fra 1500-1800 | Oppgave i historie

Innledning
Historikere ser på perioden fra Håkon Håkonsson ble valgt til konge i 1217 og videre frem til 1319 som storhetsperioden i Norsk historie.

Norge rådet over store landmasser, handel og kultur blomstret, og nordmenn så nok svært så lyst på fremtiden.

Men det var det ingen grunn til - Norges nedtur startet allerede ved personalunionen med Sverige i 1319, og ting skulle bare bli verre med svartedaudens inntog i 1349.

Svartedauden hadde store konsekvenser, inntektsgrunnlaget til staten sank, antallet skrivekyndige sank betraktelig, noe som førte til en varig svekkelse av aristokratiet og det kongelige styringsapparatet.

Utdrag
I denne vekstperioden bodde om lag 90 prosent av befolkningen i Norge på landsbygda, og disse bøndene levde av landet og det jorden hadde å gi.

Før reformasjonsperioden hadde bøndene stort sett vært leilendinger som dyrket leiet jord, men utover 1600-tallet skiftet jorden kongen hadde tilegnet seg gjennom reformasjonen hender og falt i bøndenes eie.

Siden befolkningsveksten førte til et økt behov for arbeidsplasser og ryddingen av nye gårder ga bøndene et økt behov for arbeidskraft vokste husmannsvesenet frem.

Husmannsfamiliene var viktige for bøndene, men levde under trange kår. De fikk ofte føre opp et hus og holdt en liten åkerflekk hvor de dyrket det de trengte selv

men de var prisgitt bonden som til enhver tid kunne be familien om å flytte om de ble for gamle eller syke til å skjøtte arbeidet på gården.

Allikevel vokste husmannsvesenet kraftig i vekstperioden, og rundt år 1850 bodde det så mange som 67.000 husmannsfamilier i Norge – om lag like mange husmannsfamilier som det var gårdbrukere i landet.

Trelastnæringen var nok den viktigste næringsutviklingen på 1500-tallet, og innføringen av vannsagen, eller oppgangssagen var en forutsetning for denne økningen.

Grunnen til økningen i akkurat denne næringen var et økende behov for trelast i England og Nederland. Økningen var så markant at rundt år 1600 var Norge Europas ledende trelasteksportør.

Mye av denne næringen lå i bøndenes hender fra starten rundt år 1500, men etter hvert som avskogingen i kyststrøkene gjorde det nødvendig å hente tømmer fra innlandsområder var det byborgerne som overtok eksporten.