Innledning
Mens hjula står er skrevet av Oskar Braaten og ble utgitt i 1916 som en del av novellesamlingen Mens hjula står og andre fortellinger.
Novellen står i sterk tråd med temaene som sterkest assosieres med Braatens litteratur; arbeiderdiktning med autentiske skildringer av Kristianias arbeiderklasses liv og utfordringer i nyrealismens navn.
Selv var han født og oppvokst på Sagene, en bydel sterkt preget av den andre industrielle revolusjonen på begynnelsen av 1900-tallet.
Utdrag
Fabrikkarbeidernes miserable, men normaliserte omstendigheter kommer tidlig frem i teksten; "Hendte det at en av arbeiderne la seg til å dø, gjorde han Nils rundene sine gjennom salene den natta, som ellers".
Det impliseres videre allegorisk at fabrikken er en så utilgivende arbeidsplass at selv et gjenferd ikke ville oppholdt seg der:
"Han visste inderlig godt at de som hadde gitt sitt ifra seg, var så lutende lei av alt som fabrikk hette, at det aldri kunne falle dem inn å «gå igjen»
så sant de på noen måte kunne slippe", hvor "å gi sitt fra seg" er en eufemisme for å dø. Andre virkemidler som tas i bruk er metaforiske overdrivelser;
som "et skjærende skrik gjennom mørket" og "den veldige salen lå der i et hvitt lyshav", noe som bygger opp under den dramatiske stemningen.
Synekdoke og plussord brukes om kona til Nils når hun behandler Petra; hun blir i teksten "vasket og stelt av mjuke kvinnehender", og vitner om konas medmenneskelige natur.
De tyngende følelsene Petra gjennomgår som følge av det uekte barnet skildres tydelig; ansiktet hennes er "vått av tårer, skjevt av lidelse" når Nils finner henne.
Skammen hun lider av er åpenbar i handlingens kontekst; hun ønsker ikke å dra hjem for å føde, men gjemmer seg på fabrikken i stedet.
Skriket Nils hørte, ble dempet av henne selv i redsel for å få bli funnet. Liggende i kleshaugen virker det som om hun overveier hva hun må gjære med den nyfødte sønnen, og hun blir vettskremt når Nils finner han.
Videre uttrykker hun desperasjon, sinne og sorg; etter at Nils lyver om å ha kastet barnet i elven "skriker hun mot ham, vettløst og rått:
Jovisst var det i elva han skulle, for fa'an! Jo visst fa'an var det i elva han skulle! Og så kommer gråten igjen". Det kan slik virke som om Petra planla å kvitte seg med barnet selv.
Legg igjen en kommentar