Mannen med ljåen

Innledning
Regnet pisket mot bakken. Skyene hang lavt og grått over landskapet. Gresset, trærne og alt rundt meg var dekket av et udefinerbart grått slør.

En mørk, grå linje skilte trærne fra hverandre. Det var som om alle fargene i verden hadde gått i dvale. Synet ble stadig mer utydelig. Plutselig hørte jeg en stemme som hvisket i det fjerne, "Hold ut, du klarer det".

Det var som om ordene var innhyllet i et mykt, ullteppe og knapt hørbare. Jeg forsøkte å røre på meg, men stemmen ba meg om å holde meg i ro. Den fortsatte å snakke, men ordene ble borte i mine fingre som sandkorn.

Utdrag
Jeg reiste meg sakte opp fra bakken og la merke til at et titalls mennesker hadde samlet seg rundt meg. Jeg forsøkte å tilkalle oppmerksomheten deres, men de var opptatt med å gråte og stirre ned på noe på bakken.

De så rett gjennom meg, og jeg kunne ikke få øyekontakt med noen av dem. Jeg bestemte meg for å snu meg for å se hva det var de så på, men så var det noe annet som fikk min oppmerksomhet.

Jeg la merke til et punkt med mørke som vokste seg større og større. Det var som om det var et hull i selve dimensjonene, og det virket som om lyset flyktet og gjemte seg fra det. Jeg kunne ikke se hva det var, men det ble bare sterkere og sterkere til jeg måtte snu meg vekk for å beskytte øynene mine.

Etter et øyeblikk begynte det å falme, og jeg snudde meg mot det igjen. Der malstrømmen hadde stått, sto det nå en stor skikkelse som var innhyllet i en svart kappe.

Jeg kunne ikke se ansiktet dens, men en tynn, knoklete hånd stakk ut av kappen og holdt en ljå som var minst to meter lang. Bladet var så skarpt at det gjorde vondt å se på det, og nesten like mørkt som malstrømmen.

Jeg rygget bakover, skrekkslagen. ”Hv-hv-hvem er du?” stammet jeg. Skikkelsen svarte ikke, men jeg følte at den så på meg. Så løftet den venstrearmen og pekte på meg.

”Du må komme nå,” sa den med en stemme som var mørk som dommedagsbjeller og syntes å komme fra alle kanter samtidig. En vind av tørr, isnende kald luft slo mot meg.

”Hvem er du?” spurte jeg igjen. ”Det er irrelevant,” sa stemmen mens vinden igjen slo mot meg. ”Hva skjer?” spurte jeg. ”Du er død,” sa skikkelsen, og jeg nektet å tro på det.