Innledning
Amsterdams innbyggere lever i frykt mens tyskerne skyter vilt omkring seg. Frykten for å ødelegge barnas fremtid er stor, og ingen vil tenke på at et barn uten foreldre vil lide i dager med sorg.
For å beskytte dem, har de blitt gjemt bort i søppeldunker og andre hemmelige steder så lenge de kan holde ut. Men mange av byens foreldre og barn har blitt tvunget til å dra til konsentrasjonsleirene i Polen, hvor døden er uunngåelig og lidelsen stor.
Mens noen har valgt å dø heller enn å fortsette å lide i krigen, har andre holdt motet oppe i håp om at krigen en dag vil ende. Men uansett hva som skjer, vil de alltid høre skrikene fra de redde innbyggerne.
Utdrag
Etter fem lange dager ankom de konsentrasjonsleiren. Det var klart at det ville bli ren tortur. Tyskerne grep tak i Anne. "Du må klippe håret ditt," sa de. Anne begynte å gråte.
Hun visste at hår var bare hår, men det var også det siste minnet hun hadde fra moren. Moren hadde flettet håret hennes den dagen de ble tatt. Abel så på Anne og følte seg skyldig.
"Jeg skulle ønske de hadde tatt meg i stedet," tenkte han med anger. Han så på Anne, som var mer redd enn noensinne. Hun satt på benken og så på mens de klippet av håret hennes. Flere andre skulle også klippes, men Abel prøvde å unnslippe det.
Tyskerne sa: "Enten klipper du håret, eller så må du sove på gulvet i kveld." Abel valgte å klippe håret, heller enn å fryse gjennom natten. Nå var det hans tur til å bli klippet. Han bestemte seg for å lete etter Anne etterpå.
Abel stormer ut av teltet og ser Anne bli slått av en tysk vakt. Han blir oppdaget og tyskeren befaler: ''Gå og jobb!'' Abel føler seg redd.
Han ønsker å trøste Anne, men nå vil de bli adskilt for alltid. Anne ser på Abel og vinker til ham. Hun forstår at de aldri vil se hverandre igjen. Abel former et hjerte med hendene til Anne. Hun smiler og blir rød i kinnene.
Legg igjen en kommentar