Innledning
Den kjølige høstbrisen blåste uventet kraftig denne sene oktober ettermiddagen og tvang de få menneskene på gaten til å søke ly i nærmeste butikk eller bar, kun for å varme seg opp for en kort stund.
Utdrag
Line kjente en våt og salt smak i munnviken og innså plutselig at hun hadde begynt å gråte. Hun prøvde å tørke tårene med hånden, men nye tårer presset seg på og gjorde det umulig å se. Hun måtte sette seg ned.
Med utmattelse som spredte seg i kroppen, satte Line seg ned på den rødmalte, slitte benken i parken og lette desperat etter et tørkle i jakkelommene. Aldri hadde noen såret henne så mye som Hilde hadde gjort nå.
Aldri hadde noen klart å knekke henne på denne måten, og det var så overraskende for Line å tenke på at noen få ord kunne gjøre så mye vondt. Det var vondt å innse at de kunne forårsake så mye skade.
Line hadde aldri trodd at Hilde var i stand til noe sånt, noe så slemt og ondt. Smerten og fortvilelsen ville vært annerledes hvis noen andre hadde gjort det, men det var Hilde - hennes aller beste venn siden de krabbet rundt sammen som ettåringer.
Så langt Line kunne huske hadde hun og Hilde vært uatskillelige. Ingenting kunne bryte båndet deres. De hadde alltid vært der for hverandre, uansett hva eller når.
Det fantes ingen grenser for hva de kunne gjøre for hverandre, men nå hadde Hilde forlatt henne og byttet henne ut som om hun var søppel. Line hadde aldri forestilt seg at noe slikt kunne skje. Hun trodde ingenting kunne endre deres sterke vennskap, men hun tok feil.
Legg igjen en kommentar