Innledning
Jeg har så klare minner fra tiden da vi pleide å leke sammen, da det fantes ingen regler og alt var mulig.
Jeg husker spesielt besøkene våre til besteforeldrene dine, eller "våre" besteforeldre som vi pleide å kalle dem, siden mine bodde i Bergen.
Vi delte alltid på joikakaker og gele til dessert, det var standard. Etterpå pleide vi å spille gjemsel, men jeg kunne aldri finne deg, det virket umulig, men så snart gommoen din nevnte is, dukket du alltid opp. Jeg vil alltid huske iskrigen vår, krigen som utspilte seg i speilet.
Utdrag
Jeg visste at naboen var mor til to av barna, og denne dagen var mine egne foreldre ikke hjemme. Plutselig kom moren til barna og hun ringte raskt etter ambulansen.
Det var en alvorlig situasjon og det hastet virkelig. Jeg ble livredd og sprang hjem så fort jeg kunne. Jeg var for redd til å se legene og høre sirener som kom, det var altfor overveldende for meg.
Da jeg fikk øye på luftambulansen som nærmet seg huset, var det kun min bror som var hjemme. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd, men jeg tror ikke han helt forsto alvoret i situasjonen.
Vi hadde kranglet tidligere på dagen, så han var kanskje fortsatt litt sint. Mens jeg satt i gyngestolen og ventet, føltes tiden som om den stod stille.
Jeg ønsket at det var meg som lå der og ikke deg. Dessverre var vår mor på et møte, og selv om jeg prøvde å ringe henne hundre ganger, tok hun ikke telefonen.
Da moren min endelig kom hjem, fortalte jeg henne hva som hadde skjedd. Vi satte oss ned på sofaen og hun omfavnet meg.
Tårene strømmet og jeg klarte ikke å holde tilbake følelsene. Den påfølgende natten var tung å komme seg gjennom. Men neste dag, mens jeg satt og prøvde å takle tapet, ringte telefonen.
Det var naboen som ringte og fortalte oss at du hadde forsvunnet samme natt kl. 01.00 og at det ikke var mer igjen av deg. Jeg husker moren min med tårer i øynene sa "hun orket ikke mer".
Legg igjen en kommentar