Innledning
Kjartan Fløgstad skrev artikkelen "Ikke Amerika, men Amerika" som ble publisert i Aftenposten den 30. august 2000. Artikkelen er en ironisk og sarkastisk tekst som retter seg mot Oslo byråd, der Fløgstad foreslår at Sør-Amerika bør bli et "valgfritt sidemål" i skolen.
Som både Sør-Amerika-ekspert og nynorskforfatter, virker det rimelig å anta at Fløgstad tar opp dette temaet på en ironisk måte.
Det er lite sannsynlig at en ekspert på Sør-Amerika ville ønske å kutte ut læringen om dette kontinentet i skolen.
Jeg tolker teksten som at Fløgstad ønsker å bevare nynorsken i skolen og er mot valgfri sidemålsopplæring. Ironien i teksten understreker hans synspunkter på en effektiv måte.
Utdrag
Ironien i teksten er den mest fremtredende faktoren, og gjennom sin ironiske framstilling av konflikten mellom nynorsk og bokmål, og Amerika og Sør-Amerika, formidler Kjartan Fløgstad sitt budskap på en underholdende og tankevekkende måte.
Teksten gir oss en ny synsvinkel på konflikten, selv om den er urealistisk, og skaper en "aha"-opplevelse gjennom sin bruk av ironi.
Fløgstad bruker en oppdiktet konflikt som en parallell til den virkelige konflikten, og tar poenger fra den oppdiktede konflikten og overfører dem til den aktuelle teksten.
For eksempel når han sier "For ekte Oslo-ungdom er det såleis ei uoverkommeleg oppgåve å skilja mellom småstatane i Mellom-Amerika. Det er å kasta bort verdifull tid å undervisa i dei ubetydelege skilnadane mellom Paraguay og Uruguay."
kan dette tolkes som en referanse til argumentet om at ungdommer som snakker bokmålsdialekt har vanskeligheter med å skille mellom nynorsk og bokmål, og dermed burde slippe å lære nynorsk.
Den ironiske fremstillingen av konflikten skaper en dypere forståelse for problemstillingen, og gir leseren en mulighet til å tenke over saken på en ny måte. Gjennom sin bruk av ironi har Fløgstad skapt en tekst som både er underholdende og tankevekkende.
Fløgstad påpeker videre i teksten at Nord-Amerika er et etablert demokrati, mens det har vært diktatoriske regimer over store deler av Sør-Amerika.
Han nevner Cuba spesielt, og antyder at Oslo-ungdom kan få udemokratiske politiske idealer hvis de får for mye kunnskap om virkeligheten på øya.
Kanskje prøver Fløgstad her å si at ungdommer kan ha et forutinntatt syn på nynorsken på samme måte som noen har fordommer mot Cuba uten å kjenne til virkeligheten på øya.
Han sammenligner Cubas udemokratiske regime med nynorsken, mens Nord-Amerikas demokrati symboliserer bokmålet.
Legg igjen en kommentar