Innledning
Nina, lederen i gjengen, spør spydig: "Hvordan har Malin det for tiden?" En av hennes medsammensvorne bestemmer seg for å gjenta spørsmålet: "Ja, hvordan går det egentlig med henne?"
Hver eneste ord som kommer ut av deres munn får meg til å føle meg mer og mer urolig. Hva skal jeg svare? Har de oppdaget det? Jeg begynner å si: "Nei, altså..." mens jeg prøver å tenke på hva jeg skal si videre. Men før jeg rekker å fullføre setningen, avbryter Nina med et par flere setninger: "Ja, nå er vi alle nysgjerrige.
Hvordan har den blonde, lange håret og de fantastiske klærne det? De har det vel fint der de henger på din perfekte venninne som aldri gjør noe upassende.
Hva sier dere, jenter?" Et høyt "MHM" kan høres fra alle i kor. Ja, de har oppdaget det. De har helt sikkert oppdaget det.
Utdrag
Jeg valgte å gi løgnen min et fargeforsterket skjær og spilte videre. Jeg beskrev Malin på en detaljert måte, slik jeg så henne for meg, og gjorde henne til en fantastisk person. Hun var virkelig fantastisk, med en høy og veltrent kropp, langt, flott og glinsende blondt hår og klær som var skreddersydd for henne.
Skoene hennes var de mest nydelige jeg noensinne hadde sett. Ansiktet hennes var perfekt formet, med trekk som var like vakre som de på en tegning. Hun var rett og slett en perfekt person. Det var synd at hun ikke eksisterte i virkeligheten.
Plutselig var alle interessert i å snakke med meg, om både meg og Malin. Jeg måtte ta en avgjørelse om jeg skulle avsløre løgnen min eller fortsette å spille Malin-spillet for å få den oppmerksomheten jeg ønsket.
Jeg veide opp fordelene og ulempene med begge valgene grundig. Til slutt fant jeg ut at fordelene veide en liten gram mer enn ulempene, og bestemte meg for å fortsette å spille spillet. La leken begynne.
Diskusjonen om Malin ble ensformig, så jeg valgte heller å fokusere på alle de fantastiske opplevelsene vi delte. Jeg ville ha noe mer spennende å snakke om.
Legg igjen en kommentar