Innholdsfortegnelse
Sonene i fjellet
Ekskursjonen vår
Ryllik – Lavalpin sone
Fjelltimotei – Mellom alpin sone
Krekling – Høyalpin sone
Dannelse av en tilpassning
Utdrag
Fjellområdene defineres som områder over den klimatiske skoggrensen, og det er verdt å merke seg at fjellbjørkeskogen ikke inkluderes.
På steder som ligger nær polarsirkelen, befinner skoggrensen seg typisk mellom 500-700 meter over havet. På den andre siden langs kysten av Troms kan skoggrensen være så lav som 100-200 meter over havet.
Det er mye fjell i Norge, faktisk utgjør fjellene omtrent halvparten av landets totale areal. Barskoggrensen markerer grensen for hvor høyt trær kan vokse på fjellet, og dette området er ikke inkludert i definisjonen av fjell.
Grensen for barskoggrensen varierer mellom ulike områder i landet, og langs kysten av Troms kan denne grensen være så lav som 100-200 meter over havet, mens den ved polarsirkelen kan ligge på 500-700 meter over havet.
Fjellene utgjør et sårbart økosystem, der marginene for overlevelse er små, spesielt da vi nærmer oss yttergrensene for hva som er mulig å leve i.
Plantedekket blir mindre jo høyere opp man kommer, og på grunn av dette inndeles høyfjellet vanligvis i tre soner: lavalpin, mellomalpin og høyalpin sone. Grensene mellom sonene varierer avhengig av de abiotiske faktorene som spiller inn, og er derfor ikke faste.
Sonene i fjellet
Den lavalpine sonen er et spennende område mellom skoggrensen og der blåbærvegetasjon og vierkratt slutter. Høyden varierer fra 300-1300 moh avhengig av beliggenhet i landet.
Vegetasjonen i denne sonen består av dvergvier, dvergbjørk, einer og lyngplanter, og er mer variert enn høyere opp i fjellet med flere ulike plantearter. Grunnen til at flere planter trives her, er på grunn av næringsrik jord og god vanntilførsel.
I fjellet finnes en sone som kalles lavalpin sonen, som strekker seg fra skoggrensen og opp til der blåbærvegetasjon og vierkratt tar slutt.
Høyden på sonen varierer avhengig av hvor i landet man befinner seg, men ligger vanligvis mellom 300 og 1300 meter over havet.
Vegetasjonen i denne sonen domineres av dvergvier, dvergbjørk, einer og lyngplanter, og det er mer variert vegetasjon og flere plantearter enn høyere opp i fjellet.
Årsaken til dette er den tykke, næringsrike jordsmonnen og den gode vanntilførselen. Terrenget kan være ujevnt, og det kan være mangel på sollys på enkelte steder.
Selv om den øvre grensen til lavalpin sonen ikke er like tydelig som den nedre (skoggrensen), kan man vanligvis trekke grensen mot den mellomalpine sonen der blåbærlyng slutter å dominere og krattvegetasjonen tynnes ut.
Legg igjen en kommentar