Innledning
Før jeg begynner med denne drøftingen om sosialisme er den beste måten å styre på, synes jeg det er viktig å få på plass en definisjon av sosialisme.

I forhold til verdens politiske akse, ville mange i Norge som ikke tenker på seg selv som sosialister, blitt definert som sosialist fordi den politiske aksen i Norge er så langt til venstre.

Utdrag
For meg er det ingen tvil om at sosialdemokratiet har vært bra for Norge. De fleste partiene i dag er enige om at for eksempel nasjonal deltakelse i oljeutvinningen er bra.

Noe som gjorde at vi kunne bygge ut og styrke velferdsstaten, altså offentlige helseordninger finansiert av skatt. De har sikret bedre rettigheter og lønn for arbeidere ved å styrke fagforeningene sin posisjon.

Spesielt det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet, har satt et stort preg på norsk historie.

Men det er et faktum at alle forsøk på å oppnå «ren sosialisme» eller «ekte kommunisme» har feilet, staten blir for stor og mennesker med makt kan fort misbruke den.

Derfor mener jeg det er uklokt å tenke at det vil funke neste gang.

Sosialismen ønsker mest mulig likhet, så når alle får likt helsetilbud, lik skolegang, lik lønn og like valg i livet, kan jo det regnes som et klasseløst og likt samfunn.

Men er det rettferdig? Er innbyggerne et middel for å drive en stat eller, skal staten sikre friheten til innbyggerne?

Mitt inntrykk er at de sosialistiske sin definisjon på frihet og likhet er å forby det de mener ikke er bra for folk.

Enten det er søndagsåpne butikker, hasj på polet, eller ønsket om å selge sex. . (T. Hustveit, 2014.)

Man trenger ikke alltid å forby ting man ikke liker, og ofte fører det til motsatt effekt av det man ønsker.

«Alle skal med» er slagordet til arbeiderpartiet, som styrer fylkeskommunen i Trøndelag og har derfor innført nærskoleprinsippet.

Om en tiendeklassing med store ambisjoner uansett blir tvunget inn på den offentlige nærskolen av fylkeskommunen, kan det ødelegge alt.

Skal skolens behov for å fylle klassene gå foran elevenes valgfrihet? (O. yagci)