Innledning
Jeg var på vei til mitt hemmelige sted, et sted ingen kjente til. Der var det bare skyggen min som var med meg.
Selv om jeg følte meg ensom, brydde jeg meg egentlig ikke så mye om det. Jeg hadde blitt vant til det. Vant til å ikke ha noen familie som brydde seg om meg, eller venner som trøstet meg.
Slik var livet mitt, og jeg hadde hørt det konstant gjennom hele oppveksten min. "Man er alltid alene," pleide bestefaren min å si.
Han var ofte full når han sa det, slik som vanlig. Han drakk til han døde, på en brutal og urettferdig måte.
Han hadde drukket som vanlig, og måtte på do for å kaste opp. Men han klarte ikke å stoppe, og til slutt ble han kvalt av sitt eget oppkast. Det var en grusom måte å dø på, selv for ham.
Utdrag
Jeg var på vei mot min egen spesielle plass, et sted jeg likte å kalle en hytte selv om det mer lignet på et skur. Det var ikke akkurat det koseligste stedet, men det var mitt og det ga meg en følelse av trygghet.
Gresset på taket og navnene risset inn i døren av tidligere besøkende kjærestepar ga stedet karakter. Beliggenheten var såpass avsidesliggende at det sjelden kom besøkende, noe som passet meg bra siden jeg foretrakk å være alene.
Inne i hytta var det en løs planke i gulvet som ga adgang til et skjult rom. Der hadde jeg lagt alle historiene mine som jeg hadde skrevet, samt en jegerkniv som allerede lå der.
Jeg turte aldri å ta den opp, siden jeg var redd for å skade meg selv. Jeg drømte om å bli forfatter og skrive om realistiske og tøffe temaer som skjer i verden, slik at folk som leser bøkene mine kunne forstå hvordan det er å leve i fattige land.
Jeg håpet at bøkene mine ville inspirere flere til å hjelpe til der det var nødvendig, siden jeg selv visste hvordan det var å bli oversett. Men jeg hadde ingen anelse om at livet mitt snart skulle ta en uventet og tøff vending.
Legg igjen en kommentar