• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 1562

Utdrag
Det er en søndag, og den er kjedelig så langt. Klokken nærmer seg 12, men jeg har enda ikke kommet meg opp og kledd på meg. I morgen venter skole, og helgen har gått altfor fort.

Fredagen tilbrakte jeg ute med noen venninner, men det var ikke spesielt morsomt – det var bare veldig kaldt.

Lørdagen var jeg stort sett inne og så på TV, og i dag skal jeg og Sandra på en fotballturnering. Vi spiller ikke fotball selv, men vi skal se på Tine og resten av laget hennes.

Men egentlig er det ikke derfor jeg skal dit, Lars skal nemlig også spille. Jeg tror ikke jeg har nevnt han før.

Lars er en fantastisk fyr, helt perfekt på alle måter. Han er høy, mørk, med knallblå øyne og en flott kropp.

Jeg er betatt av han, eller mer korrekt sagt, jeg er forelsket i han – eller kanskje det er bedre å si at jeg elsker han over alt på jord. Men det er alltid andre jenter som står i veien, vakre, blonde og populære jenter.

Jeg vet ikke engang om Lars vet at jeg eksisterer, så det er liksom ikke vits å prøve seg på han.

Men jeg kan ikke hjelpe å tenke på han hele tiden. Uansett, jeg må komme meg av gårde nå. Jeg trenger en dusj og tid til å ordne meg før vi skal dra klokken halv to.

Klem Elise.

Jeg hastet ned trappene, bekymret for at jeg skulle bli forsinket siden jeg pleier å bruke litt lang tid i dusjen. Sandra skulle komme til meg klokken kvart over ett, og vi hadde planlagt å komme til hallen presis til turneringen begynte.

Sandra dukket opp nøyaktig klokken kvart over, og vi kom oss ned til hallen i løpet av få minutter.

Selv om ingen av oss spilte fotball, måtte vi betale inngangspenger på hele 50 kroner siden det var en stor turnering med lag fra både nær og fjern.

Vi fant oss gode plasser, eller det trodde vi i hvert fall, helt til to lubne menn satte seg foran oss. Det var uflaks. Men de forsvant heldigvis raskt ned til pølseboden.

Vi så på kamp etter kamp, og Tines lag spilte veldig bra. Tine var en forsvarsspiller, men hun scoret et fantastisk mål fra midtbanen likevel.

Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg veldig opptatt av kampene, for jeg satt og tenkte på Lars. Jeg hadde ennå ikke sett ham, og jeg begynte å bekymre meg for om han hadde kommet eller ikke.

Kanskje han var syk eller hadde en dødsfall i familien? Men jeg visste innerst inne at jeg bare tullet med meg selv. Jeg forsøkte å konsentrere meg og ropte så høyt jeg kunne for å støtte Tine og laget hennes.