Innledning
På grunn av globaliseringen preges verden nå av flerkulturelle samfunn. Flerkulturelle samfunn innebærer vanligvis flere forskjellige interesser, livsstiler og krav.
I tillegg står man ofte overfor utfordringen med å balansere flertallets ønske om å få gjennomslag med minoritetens krav om respekt og anerkjennelse.
Det er mange måter å håndtere dette dilemmaet på hvis man ønsker å ha et legitimt demokrati. Men det er ofte uenighet om hvilken tilnærming som er best.
Innholdsfortegnelse
Innledning
Drøftinga
Kildehenvisning
Utdrag
Etter at samene frivillig registrerte seg i samemantallet, ble representanter utnevnt og Sametinget offisielt åpnet i høsten 1989.
Dette organet fungerer som en rådgivende instans for staten når det gjelder saker som angår samene. Som en naturlig konsekvens av dette har samenes posisjon, spesielt innenfor politikk, blitt styrket.
I Norge har vi flere integrerte faktorer i samfunnet som er ment å begrense flertallets makt og beskytte minoriteter.
Et eksempel på dette er den dømmende makten i Norge, en institusjon som er uavhengig av de to andre statsmaktene.
Sosiale og kulturelle problemer, samt flere områder og faktorer i hverdagen, blir nå i større grad regulert gjennom lover og direktiver.
Ifølge filosofen Mill burde disse lovene bli til på en utilitaristisk måte, hvor målet er å oppnå mest mulig velferd og samtykke blant folket.
Imidlertid kan dette lett gå ut over minoritetsgrupper, selv om Mill påpekte at det ikke var ønskelig.
Uavhengigheten styrker det rettslige organet på en side, men internasjonaliseringen med ulike konvensjoner har ført til at domstolene har mistet en del av sin makt.
Disse internasjonale konvensjonene spiller en viktig rolle for å sikre minoritetenes rettigheter og hindre at flertallet overkjører dem.
Til tross for at Norge har ratifisert mange avtaler, er det ingen garanti for at de blir overholdt fullstendig.
Et eksempel er ILO-konvensjonen som Norge ratifiserte i 1990, men som ifølge Sametingspresident Sven-Roald Nystø ikke har blitt fulgt opp i forhold til samene.
Konvensjonen fastslår blant annet "vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes".
Dette er en utfordring spesielt når det gjelder samene, siden de fleste som bor i Finnmark faktisk er nordmenn.
Selv om det finnes sikkerhetsnett for minoriteter, er det fortsatt en utfordring å bli hørt på den politiske arenaen.
Derfor må de ofte ty til alternative kanaler for å påvirke, siden valgkanalen ikke alltid er tilstrekkelig.
Mediekanalen spiller en sentral rolle her, da det er gjennom denne kanalen saker ofte blir satt på dagsordenen.
Legg igjen en kommentar