Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870)

Innledning
Aasmund Olavsson Vinje ble født den 6. april 1818 i Vinje, Telemark. Til tross for at hans foreldre var bønder og ikke særlig rike, var hans far en arbeidsom mann som ryddet den lille gården deres.

Aasmund trivdes godt fra han var liten, og likte å gjete dyr i skog og mark. Han viste også stor kjærlighet for dyrene og hadde alltid en leselyst og ønsket om å lære noe nytt.

Etter å ha gått på Kviteseid hjelpeseminar, ble han omgangsskolelærer allerede som 18-åring, mens han samtidig jobbet som gjeter. I 1843 ble han uteksaminert fra Asker seminar med de beste karakterene.

I perioden 1844-1848 jobbet han som timelærer ved de lavere klassene ved borgerskolen i Mandal, samtidig som han var elev ved de høyere klassene. Han tjente penger på dette for å finansiere videre skolegang.

Det var på denne tiden han ble kjent med Søren Jaabæk og utviklet en interesse for politikk. Han leste mye filosofi og språk, og debuterte relativt tidlig med artikler om forskjellige politiske emner.

I 1848 kom han inn på Helbergs studentfabrikk, sammen med både Ibsen, Bjørnson og Lie! Han tok artium i 1850, da han var 32 år gammel. Han fortsatte å studere jus og ble juridisk kandidat i 1856, og autorisert overrettssakfører i 1857.

Mens han studerte, jobbet han også som journalist og var en av grunnleggerne av ukebladet Andhrimmer sammen med Henrik Ibsen og Paul Botten-Hansen.

Med sin dyktighet og talent som journalist, vakte hans artikler ofte diskusjoner. Hans fengslende og vittige journalistikk fanget oppmerksomheten til mange, men kunne også føre til indignasjon.

Han skrev med en sarkastisk stil som lett kunne fornærme folk. På denne tiden var nasjonalromantikken og følelsen av nasjonal identitet det dominerende temaet i kulturbildet.

En periode jobbet han som korrespondent for Kristiania og journalist for Drammens Tidende. I løpet av syv år, fra 1851 til 1858, skrev han mer enn 700 artikler for avisen og ble en kjent personlighet i miljøet.

I noen av artiklene uttrykte han sympati for Ivar Aasen, og gradvis begynte han å ta i bruk hans ord og uttrykksmåter.