Innledning
Ordet "ukjent" kan virke skremmende ved første øyekast. Før man har engang begynt å tenke på det, kan man føle seg usikker.

Det er noe med ordet som gir en negativ assosiasjon og kan sette tankene i gang. Hva tenker du når du hører ordet "ukjent"? Det kan bety så mye forskjellig.

Jeg tror at ordet "ukjent" kan ha to forskjellige retninger. Å utforske det ukjente kan være spennende og ikke så skremmende. Men å bli påtvunget det ukjente kan føles langt mer skremmende.

For meg er mine tanker om ordet litt splittet. Det kan være både bra og ikke så bra. Hva tenker du?

Selv om tankene våre kan variere fra person til person, så tror jeg at vi alle kan kjenne igjen noe av det samme når det kommer til det ukjente. Vi er tross alt alle mennesker.

Utdrag
Det er en kjent sak at mange nordmenn er imot innvandringen til Norge, men hvorfor er det egentlig slik? Det finnes utallige grunner til dette, men en av dem kan være frykt for det ukjente.

Mennesker fra andre land er ofte ukjente for oss nordmenn. Selv om vi reiser mye, er det ofte mer fokus på å utforske turistattraksjoner og hotellbarer enn å bli kjent med lokalbefolkningen.

Når disse menneskene derimot kommer til Norge og skal integrere seg i samfunnet vårt, kan det føre til reaksjoner hos mange.

"Vi kjenner jo ikke disse menneskene engang, vi vet ikke hvordan de er", er en vanlig respons. Mørkhudede afrikanere er totalt ukjente for oss blekrosa nordmenn.

De har en annen kultur, andre normer og regler og kanskje en annen oppførsel. Ukjente mennesker kan skape usikkerhet i oss, og som mennesker liker vi ikke å føle oss usikre.

Men som alle andre mennesker på jorda, kan også nordmenn skifte mening. En person som tidligere var imot noe, kan plutselig endre mening.

Her kan jeg bruke min egen farfar som et eksempel. En mandagskveld kom han hjem og fortalte at en afrikaner hadde begynt på eldretrimmen.

Dette var en stor krise for ham, siden han alltid hadde vært imot innvandringen til Norge. Han mente at han ikke kjente afrikaneren og visste ikke hvordan han var som person.

Noen uker senere kom han hjem igjen og fortalte at han hadde vært på besøk hos afrikaneren, og at han var en veldig hyggelig fyr.

De hadde sittet og pratet og drukket kaffe og spist mokkabønner sammen. Farfaren min hadde totalt endret syn på afrikaneren, og kanskje var det nettopp det å bli kjent med mannen som gjorde underverker.

Det som tidligere var ukjent og skummelt, ble nå til noe mer kjent og akseptabelt. Kanskje var det mokkabønnene som gjorde susen?

Farfar fant ut at afrikanere også spiser mokkabønner, og dermed hadde de noe til felles med oss nordmenn. Å ha noe til felles er bra, og det kan bidra til å bryte ned barrierer og skape en felles forståelse.