Innledning
Gro Harlem Brundtland lanserte slagordet «det er typisk norsk å være god» i sin nyttårstale i 1992.
Det nye slagordet ble kraftig kritisert, og mange mente at Brundtland visste en typisk form for norsk selvgodhet (Solbakken &Tørdal, 2017).
Norge ble riktignok kåret verdens lykkeligste land i år, med omsorg, frihet, generøsitet og godt styresett er blant kriteriene som gir en høy grad av lykke (Strømmen, 2017).
Disse verdiene har allikevel ikke alltid vært til stede når Norge skulle defineres.
Den norske stat har utført overgrep mot- og assimilert mennesker som har skilt seg ut fra majoriteten i landet.
Når man skal undersøke om det er typisk norsk å være god, må man trekke fram de mørkere sidene ved verdens lykkeligste lands historie.
Utdrag
Fornorskingspolitikken er et svart kapittel i norsk historie. I mange hundre år har den samiske kulturen vært under press fra det norske storsamfunnet.
På 1700-tallet økte dette presset og samene ble utsatt for misjons- og opplysningsarbeidet til den norske sognepresten Thomas von Westen.
Drivkreftene bak dette arbeidet var den lutherske åndsretningen pietismen, men også sikkerhetspolitiske motiver spilte en rolle (Røskeland, Bakke, Aksnes, Akselberg & Time, 2015, s.145).
Samene ble sett på som uutviklede og ville, og deres naturreligion sto i veien for deres omvendelse til «levedyktige nordmenn».
Samenes runebommer ble beslaglagt, joiken ble forbudt og trommene ble brent. I tillegg ble det ansett kateketer som skulle undervise kristendommen til samene i de nye opprettede skolene.
Denne myten om at samene er et «naivt barnefolk», ga fornorskningen mening og en forklaring på hvorfor og hvordan samene skulle fornorskes (Khazaleh, 2013).
Misjoneringsarbeidet, sammen med fremveksten av en strengere luthersk åndsretning på 1800-tallet, kalt læstadianisme, førte til at mye av den førkristne samiske religionsformen etter hvert forsvant (Gaski, 2016).
Det finnes flere grunner for det norske stats misjoneringsarbeid. Den kristne misjonen for å innføre pietismen ble et statsanliggende.
Det vil si at pietisme ble brukt som et kulturelt lim i statsdannelse. Staten og kirken var i en allianse, der religion og nasjonalisme gikk hånd i hånd.
Troen skapte en fellesfølelse og forsterket statens enhet. Samenes hedenske tro var dermed en fare for statens enhet.
Misjoneringsarbeidet ble også brukt som vern mot svensk ekspansjonspolitikk.
I begynnelsen av 1700-tallet bygde svenskene kirker i Utsjok og Kautokeino for å sikre disse områdene som svenske (Kristiansen, 2001).
Det norske stats enhet og stilling har spilt en stor rolle når den samiske kulturen ble satt under press.
Legg igjen en kommentar