• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 843

Innledning
En av mine mest smertefulle opplevelser i livet var da jeg startet på ungdomsskolen. Jeg hadde nettopp forlatt barneskolen, og jeg kjente på vanskeligheten med å tilpasse meg blant de populære jentene på ungdomsskolen.

Jeg følte meg som en kameleon som endret seg etter hvem jeg var sammen med. Jeg lurte stadig på om de egentlig likte meg for den jeg var, og hvem var egentlig jeg? Det var nettopp i denne sårbare perioden i livet mitt at det verste skjedde.

Utdrag
Tiden går sakte forbi. Det er en torsdagskveld, og jeg ligger i sengen min og tenker på hva som vil skje i morgen. Jeg klarer ikke å sove, og tankene mine flyr rundt som små jetfly, hver med sitt spørsmål-banner.

"Hva vil skje? Vil noen like meg? Vil jeg bli en utstøtt freak?" Jetflyene krasjer rundt i hodet mitt, men gir meg ingen svar. Jeg gruer meg, og føler en sterk frykt.

Neste dag går jeg rundt i en transe, alt går i slow motion. Jeg går til kjeveortopedkontoret med hodet senket. Jeg står og stirrer på bilder av stygge barn med regulering, som smiler som om de har vunnet en stor premie. De er blitt lurt - de er stygge, og jeg kommer også til å bli det.

"Kom inn!" sier den lystige stemmen, mens personen traller videre. Det gjør meg kvalm. "Ok, da var det det. Farvel verden, husk meg" tenker jeg for meg selv, mens jeg går inn. Jeg kjenner lukten av munner med regulering på, og jeg får frysninger nedover ryggen.

Jeg setter meg i stolen og ser på de hundrevis av avstøpninger som kjeveortopedisten har laget foran meg. Jeg lurer på om han er stolt av dem, om han viser dem til barna sine og forteller dem om feilene i deres munn.

Mens jeg tenker på dette, sitter barna hjemme i stuen og spiser middag, tar ut de siklete strikkene fra munnen, og legger dem pent på tallerkenen mens mor og far mister appetitten. Ja, barna er sikkert kjempe stolte og fornøyde.

"Det er gjort! Du var flink, dette ble så pent" sier kjeveortopedisten mens han smiler. Han kan si det er pent, han sitter ikke med en stor melon under leppen. Jeg ser på meg selv i speilet, lyset reflekterer i reguleringen og blender meg. Jeg gleder meg ikke til skolebildet.

Munnen min har vokst en halv meter i bredden, og i profilen min ser jeg ut som en ape. Ja, der var livet mitt over.