Innledning
Speil er en spillefilm fra 1975 regissert av den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij. Speil polariserte til å begynne med kritikere og publikum, mange mente at fortellingen var uforståelig.

Siden har verket vokst og regnes nå som en av de største filmene gjennom tidene, og har toppet mange kritikermålinger. Speil er en biografisk-drama film.

Det er Tarkovskij selv som har skrevet manus. Den er basert på hans eget liv og opplevelser i Sovjetunionens tidligere år.

Jeg velger å klassifisere denne filmen som en dramafilm grunnet alle realistiske hendelsene og karakterene.

I denne analysen skal jeg ta for meg hvordan Tarkovskij formelt former tiden, noe som jeg velger å referere til som «tidsskulptur», som en sentral representasjon forteller prinsippet i Speil.

Utdrag
Alt i alt kan man tolke filmen til å ha en eller flere historier. Man kan se på de forskjellige karakterene som forskjellige eller de samme.

I de tre forskjellige plottene har de forskjellige navn og noen er spilt av andre skuespillere, men de gir også mening hvis man setter de sammen.

Bildeutsnittene i Speil er svært varierte fra plot til plot. I før-krigs tiden er det mange ultranære bilder i kontrast til de i etter-krigs tiden hvor det er mange ultratotalt bilder.

Dette tolker jeg som et symbol på hvordan vi alle er født som individer, men med tid må tilpasse oss et samfunn som gjør at mange mister oss selv. Spesielt etter en verdenskrig som i større eller mindre grad påvirket alle.

Scenografien kan til tids bli klaustrofobisk, mange nærbilder over lengre tid fortsetter bare den dystrere stemningen som ble tidlig slått fast i filmen. Det hjelper ikke at det meste av lyset i filmen er mørkt og møkkete.

Det er ikke mye ikke-diegetisk lyd. For det meste er alle lydene en naturlig del av filmuniverset. Lydene som er lagt til i etterkant er som regel musikk, som for eksempel Bachs Orgelbüchlein, BWV 614, Das alte Jahr vergangen ist.

Jeg tror å sette seg opp i at filmen skal ha et spesifikt budskap er meningsløst. Speil eksisterer mer for å dykke i dybden i det rare konseptet av barndomsminner, dens traumatiske side og dens uendelige nostalgi.

Hele filmen er en opplevelse, det kan minnes litt det man ser i åpningen, litt sånn som en hypnose-økt.