Sunday bloody Sunday

Innledning
Komfyren pipet og plutselig eksploderte stilla. Steken var ferdig, og kun grønnsakene var igjen. Klokken var halv to på en søndag ettermiddag, og jeg hadde invitert søsteren min hjem til middag etter hennes hjemkomst fra England.

Jeg gledet meg virkelig til å se henne igjen! U2s "Sunday Bloody Sunday" spilte på radioen, og Bonos stemme fikk meg til å slappe av og virkelig nyte sangen.

Utdrag
"Vel bekomme!" sa jeg med en oppstemt stemme. Vi satte oss ned ved bordet og fortsatte å prate. Det var ingenting som tydet på at noe var galt. "Hvem hadde trodd at du var en så fantastisk kokk?" ertet Marlene og sendte meg et smil.

Vi begge visste at hun henviste til min dårlige karakter i hjemkunnskap på ungdomsskolen. Men denne gangen klarte jeg ikke å se det komiske i det hele tatt. Jeg klarte ikke å se noe komisk i noen ting. "Nydelig stek, min kjære!" sa David og blunket til meg.

Det gjorde vondt å se hvor godt han så ut, med sitt askeblonde hår, hvite tenner og nystrøkne lyseblå skjorte. Det gjorde vondt å vite at Marlene hadde et seksuelt forhold til David, mannen jeg hadde vært gift med i over ti år og elsket over alt på jorden. Plutselig gikk det opp for meg hva som måtte skje, det som måtte skje i kveld.

Enten skulle jeg ha David for meg selv, eller så skulle ingen ha ham. Det var så enkelt som det. "Jeg skal bare hente desserten," sa jeg rolig og reiste meg opp før jeg gikk ut på kjøkkenet. Jeg lukket døren bak meg og så på meg selv i speilet. Jeg så ut som den tristeste personen i verden, og kanskje var jeg det også.

Jeg beveget meg sakte mot knivskuffen og tok ut den nyeste og skarpeste brødkniven. Jeg holdt den opp og vurderte den. Nei, den var ikke god nok! Jeg skyndte meg ut til garasjen og fant den bærbare motorsagen som David hadde fått til jul.

Den var perfekt, helt fullkommen. Det var bare én eneste tanke som fylte hodet mitt, og det var at to personer skulle dø i natt. Og de to var David og Marlene. Jeg var fortsatt glad i David, men han hadde såret meg på det groveste, og det var noe jeg aldri, aldri kunne tilgi.