Innledning
Stengelens oppgave: Stengelen holder blad og blomster oppe. Det er viktig for at bladene skal få så mye sollys som mulig til fotosyntesen, og for at blomstene skal sitte slik at pollen og frø blir spredt.

I grønne stengler foregår det også fotosyntese. Stengelen kan lagre fotosynteseprodukter og vann og er transportvei mellom rot og blad.

Innholdsfortegnelse
Stengelens bygning:
Transport i stengelen:

Utdrag
Ledningsvevet er ordnet ulikt hos enfrøbladete og tofrøbladete planter, men hos begge typer består ledningsvevet av silrør og vedrør.

Hos enfrøbladete planter, slik som hos tulipaner, er ledningsvevet spredt i hele stengelen.

Hos tofrøbladete planter derimot, slik som hos solsikker, er ledningsvevet ordnet systematisk i et fast mønster like innenfor ytterhuden.

I tillegg består stengelen av grunnvev. Hos tofrøbladete planter er det vekstvev mellom silrørene og vedrørene.

Transport i stengelen: Ledningsvev frakter vann, mineraler og fotosynteseprodukter. Ledningsvevet går gjennom hele planten, fra røttene og helt ut i bladene.

I bladene kalles ledningsvevet ofte for nerver, uten at disse nervene har noen fellestrekk med nerver slik vi finner dem hos dyr. Vedrør transporterer vann og mineraler.

Vedrørene består av døde celler, hvor bare celleveggene står igjen. Når nye vedrør lages, så lever de bare til de er ferdig modnet.

Siden transporten av vann og mineraler skjer ved passiv transport, trenger ikke planten å bruke energi på å holde cellene levende.

Vedrørene har forsterkningslister med lignin på innsiden av celleveggene. Dette stiver opp cellene samtidig som det støtter opp planten.

Vedrørene ligger oppå hverandre, og de er tønneformet, det vil si at de er relativt korte og vide.

I fotosyntesen dannes det glukose, men dette omdannes til sukrose for transporten i stengelen. Fotosynteseprodukter fraktes med silrørene. Silrørene er langstrakte, levende celler.

Men til tross for at de er levende, så mangler de nesten alle av sine organeller – derfor ligger de tett inntil såkalte følgeceller, som har organellene silrørene mangler og dermed kan forsyne silrørene med de organiske forbindelsene som silrørene trenger.

Transporten av sukrosen kan gå begge retninger; fra de nederste bladene fraktes sukkeret ned til røttene, for eksempel til dannelse av poteter og gulrøtter, og fra de øverste bladene fraktes sukkeret opp til blomst, frukt og frø.

Transporten i silrørene er passiv transport, men hver gang fotosynteseproduktene skal innom eller ut av følgecellene, gjøres dette ved aktiv transport.