Sandsdialekten, normering og fremtiden for sandsdialekten | Norsk

Innledning
I følgende oppgave skal jeg skrive om hva som kjennetegner min dialekt, om dialekter bør brukes i alle sammenhenger, eller om vi bør normere oftere, og om hvordan jeg ser på framtiden for min dialekt.

Utdrag
Før jeg begynner å skrive om min dialekt, er det greit å vite definisjonen av hva en dialekt er. Dialekt er et talemål som er karakteristisk for et bestemt geografisk område og som er forskjellig fra rikstalemålet. Jeg kommer fra Sand i Suldal kommune, et lite sted i indre Ryfylke. Sandsdialekten kan beskrives som et sørvestlandsk a-mål, og tilhører det Rygske dialektområde.

Dialekten på Sand har flere målmerke (språklige trekk som særmerker en dialekt). Sentrale målmerke for sandsmålet er infinitivsendinger med a, derfor kan dialekten beskrives som et ”a-mål”. Eksempler på disse infinitivsendingene er: hoppa, springa, sova og eta.

Andre vesentlige målmerke for sandsmålet er nektingsadverbet ikkje og eg i personlig pronomen førsteperson entall, og me i første person flertall. I vestnorske dialekter snakker man som regel høytonemål, noe som og gjelder i Suldal. Dette betyr at man begynner med ordene i et høyere toneleie og avslutter dem med et lavere toneleie.

I sandsdialekten bruker man harde konsonanter p-t-k, men kjører man to-tre timer sørover i Rogaland, kommer man til Egersund, og der blir det brukt såkalt bløte konsonanter, b-d-g. For eksempel: Kake > kage.

Et annet viktig trekk, som i større eller mindre grad gjelder hele Rogaland, er at talemålet tradisjonelt er preget av differensiasjon og segmentasjon. Ved segmentasjon og differensiasjon blir endingene på ord gjort om. Ved segmentasjon blir ll > dl og nn > dn.

De vanligste segmenterte formene på Sand er alle > adle, fjell > fjedl, stein > steidn og hel > hedl. Ved differensiasjon blir rn > dn, fs > ps og fn > bn. De vanligste differensierte former, bjørn > bjødn, barn > badn, lefsa > lepsa og hamn > habn.

Sand er en del av Suldal kommune, men talemålet på Sand skiller seg likevel fra talemålet i indre Suldal. I indre Suldal har man rester av sterkt substantiv, ofte o-ending for bestemt form entall for hunkjønn, for eksempel: jento, solo, døro, mens på Sand er det vanlig med å-ending: jentå, solå, dørå.

Sandsmålet har heller ikke r-endelse i presens av svake verb, det finner man derimot i suldalsmålet, som i verbet kadlar. Det er og forskjeller på kvantiteten i vokaler som står foran differensiasjonen –dn. I suldalsmålet uttales slike ord med kort vokal, slik som i /bjødn/, mens på sand har man lang vokal, altså /bjø:dn/.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter