Innledning
"Jeg føler meg plutselig som om jeg har havnet på feil planet! Her er så merkelig..." avslutter forfatteren Sigbjørn Obstfelder sitt dikt "Jeg ser" fra 1893.
I dette diktet følger vi en jeg-person som betrakter verden som den utvikler seg i takt med den industrielle revolusjonen og moderniseringen av byene.
"Dette er faktisk menneskenes hjem," hvisker han forundret mens han observerer hvordan den mektige himmelbuen fortsatt beskytter det moderne mennesket, selv om de har sluttet å legge merke til sin tilknytning til naturen.
Allerede i åpningen av diktet "Jeg ser" skaper Obstfelder en dystopisk atmosfære gjennom sitt poetiske språk, som vekker truende bilder av fremmedgjøring og rotløshet som kan følge med det moderne storbylivet.
Denne følelsen blir spesielt tydelig gjennom kontrasten mellom den mørke advarselen fra himmelen og det moderne menneskets tilsynelatende overgang til en annen tilstand:
«Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste»
Utdrag
Det blir dermed en tydelig kontrast mellom Obstfelders modernistiske forundring over det nye og Nilsens realistiske beskrivelse av den kjente virkeligheten.
Et viktig poeng som kan trekkes ut fra 'Jeg ser' er at i diktet observerer jeg-personen og undrer seg uten å delta i det han ser.
For en utenforstående observatør virker det rimelig å anta at moderniseringen av samfunnet i begynnelsen var ukjent og skremmende, og for Obstfelder synes forundringen å være en dyp tankegang om det ukjente.
Å reflektere over det ukjente gir rom for store livsspørsmål og kanskje til og med større mulige svar. Men med bare observasjon som referanse, mister man opplevelsen av en dynamisk interaksjon med den nye kulturen, representert av 'velkledde herrer' og 'smilende damer'.
Nei, han står der og observerer, undrer seg i ensomhet. Kan dette være en del av grunnen til at han ikke er tilfreds med samfunnsutviklingen?
Dersom man kun sanser og ikke engasjerer seg i samspillet med ens omgivelser, resulterer det i et ensidig forhold til ens egen virkelighet.
Det blir som om man står på sidelinjen og betrakter ens livsverden uten egentlig å smake på den mangfoldigheten og fylde av erfaringer som verden har å tilby, akkurat som jeg-personen i diktet 'Storbynatt'.
Det er nemlig en iboende egenskap i vårt sinn å forsøke å forstå det vi observerer. For observatøren blir fantasien et verktøy som brukes til å skape sammenheng og mening i ens livsverden, en sammenheng som kan føles fremmed og merkelig - akkurat som det uttrykkes i diktet 'Jeg ser'.
Legg igjen en kommentar