Innledning
Jeg sitter inntil stammen av treet, og ser opp på vinden som river i bladene, nesten som om den prøver å rive dem av. Jeg føler en ro i kroppen, som om vinden tar med seg alle bekymringene mine.
Men så ser jeg ned på uniformen min, og merket som sitter på den, og bekymringene kommer tilbake. Øynene mine følger merket nedover, til jeg legger merke til en ørn som sirkler i luften.
Den ser ut til å sveve der uten bekymringer, og jeg kjenner meg nesten litt misunnelig. Men så tenker jeg at ørnen også har sine egne bekymringer, og jeg lurer på hva som bekymrer den.
Utdrag
Selv om jeg ligger midt blant potetene i denne kjelleren, har jeg det ikke så greit. Jeg er sulten og trenger virkelig mat, men alt som omgir meg her nede er møkkete og mugnent.
Jeg vil ikke klage, men jeg må innrømme at selv om potetene er spiselige, smaker de langt fra så friske som jeg skulle ønske.
Jeg er redd for at jeg begynner å mugne og forfalle sammen med alt det andre som ligger her nede.
En liten jente gikk ensom i opptoget. Hun gikk ustøtt, med blodige sår fra piskeslag som strakte seg over ryggen hennes.
Plutselig mistet hun bevisstheten og falt ut av rekken. En av offiserene i toget oppdaget henne og grep tak i henne.
Han begynte å slå henne med en stokk igjen og igjen til hun sluttet å gråte. Vinden var ikke til stede den dagen og kunne ikke blåse bort hennes lidelse.
Jeg kjenner pusten min bli tyngre for hver dag som går her nede. Lufta er tett og fuktig, med en ubehagelig lukt av råtne poteter som henger i luften.
Jeg lengter etter å kjenne frisk luft i lungene igjen, å føle vinden stryke over ansiktet mitt.
Legg igjen en kommentar