Innledning
Liv er 17 år, enebarn, har akkurat flyttet fra en bygd rett utafor Vadsø til Tønsberg og begynt på Greveskogen vgs.
Hun har over lengre tid vært ganske trist og sover dårlig. I klassene blir hun ikke inkludert og hun føler seg ensom og enda mer trist.
Hun begynner å lure på om det er henne det er noe galt med, at hun ikke er pen og er rar. Hun sier ingen ting om ensomheten og disse negative tankene om seg selv til lærerne eller foreldrene sine.
Hjemme får hun sjelden oppmuntring og positiv oppmerksomhet og moren og faren krangler mye. Slik har det alltid vært så lenge hun kan huske.
En gang da Liv var liten hørte hun skrik fra kjelleren. Hun gikk litt ned i kjellertrappen og så at faren slo moren flere ganger etter hverandre slik at hun ble liggende på gulvet.
Dette gjorde sterkt inntrykk på Liv, og hun tør ikke gå ned i kjellere i dag. Episoden ble ikke snakket om i hjemmet i etterkant og i dag har Liv «glemt» det som skjedde.
Utdrag
Denne opplevelsen fra barndommen har hun ikke fått snakket ut om i ettertid, tvert imot har hun forsøkt å «glemme» hele episoden.
Freuds personlighetsmodell kaller dette for fortrengning. Fortrenging er en forsvarsmekanisme for å håndtere vanskelige eller ubehagelige opplevelser fra den ytre verden.
Kanskje dette var så vondt og vanskelig for Liv at hun ville «glemme» eller «fornekte» at det hadde skjedd, og slippe å eksponere seg for situasjonen igjen?
Freud mener nemlig at psykiske problemer vi har stammer fra opplevelsene våre og til den indre verden.
Abraham Maslows behovspyramide er sentralt i det humanistiske perspektivet. I følge Maslows behovspyramide har mennesket både mangelbehov og vekstbehov.
Mangelbehovene dekker behovene fysiologiske behov, trygghetsbehov og sosiale behov, mens vekstbehovene dekker anerkjennelse og selv-realisering.
Maslow mener at individet vil ikke strebe etter de øverste behovene, før de nederste er dekket. Jeg regner med at de fysiologiske behovene til Liv er dekket.
Når det gjelder trygghet, vil jeg tro at hun kan ha det vanskelig, fordi hun er vant til å se omsorgspersonene sine krangle mye.
Dette kan svekke følelsen hennes av trygghet. Hun får heller ikke mye ros eller positiv oppmuntring hjemme, noe som ifølge behaviorismen gjør at hun ikke får den «belønningen» hun trenger til å fortsette.
Legg igjen en kommentar