• Norsk
  • Utdanning: Vg1
  • Karakter: 5
  • Ord: 1857

Innholdsfortegnelse
Middelalderen
De viktigste insulære bokstavtypene
Fra slutten av 1500-tallet til 1800-tallet
Fra 1800-tallet til i dag

Utdrag
Den felles europeiske skriftkulturen ankom Norge ved starten av forrige årtusen.

For å presentere en kort oversikt over skriftens utvikling i Norge de siste tusen årene, har jeg forfattet et stykke tekst som er delt opp i tre perioder.

Jeg har samlet informasjon fra både internett og bøker som jeg har tilgjengelig hjemme. Dermed kan jeg gi deg en unik og skreddersydd gjennomgang av emnet.

Middelalderen:
Kristendommens innføring i Norge brakte med seg det latinske alfabetet, men landets skrivekunst har en langt eldre historie med runer som kan spores tilbake til 200-tallet.

I denne teksten vil vi fokusere på utviklingen av skrift som er basert på det latinske alfabetet. To skriftformer dominerte i Vest-Europa på 1000-tallet: karolingisk minuskel og angelsaksisk insulærskrift.

Karolingisk minuskel var mest vanlig i Frankrike og Tyskland, mens insulærskrift var vanlig i England og brukt når man skrev på morsmålet.

Den eldste norske skriften er en blanding av karolingisk minuskel med insulære elementer. Med andre ord har norsk skrift sin opprinnelse i middelalderen og er en unik blanding av ulike skriftformer.

De viktigste insulære bokstavtypene:
Fra 700-tallet ble Þ/þ brukt i engelsk skrift og var opprinnelig et runetegn da det ikke fantes i det romerske alfabetet.

Tegnet, kalt þorn, tyder på at det kom til Norge via England da navnet på runetegnet hos oss er þurs. I de eldste norske tekstene brukte man også Ð/ð for den stemte varianten av þ, og stor Ð ble også brukt som stor Þ.

Imidlertid forsvant tegnet nesten fullstendig før 1350 på grunn av språkutviklingen som førte til at uttalen falt sammen med d eller bortfalt helt, spesielt i slutten av ord.

Det er bare i islandsk at uttalen og skriftformen av Ð/ð har overlevd, mens i færøysk brukes ð i skrift, men uttales ikke. Dermed kan vi se at det er språkutviklingen som har påvirket og formet bruken av Þ/þ og Ð/ð i norsk skrift.